---
EFFEKTIV ALTRUISME
---
En ny studentbevegelse har oppstått ved vestlige universiteter. De kaller seg Effektiv Altruisme og søker «å gjøre verden best mulig for alle» gjennom en vitenskapelig tilnærming til det å gjøre godt. Mer konkret donerer de penger til de mest kostnadseffektive bistandsprosjektene som finnes, og noen avlegger en ed som forplikter dem til å gi ti prosent av alle sine fremtidige inntekter. I Norge fikk bevegelsen sin første avlegger ved NTNU i fjor høst, og er nå under etablering ved Universitetet i Oslo.
Effektive altruister lar seg ikke vippe av pinnen når tiggende romfolk utenfor nærbutikken kikker opp på dem med sørgelige øyne, kan man kanskje si. Et eksempel bevegelsen selv gjerne refererer til, er hvor ineffektivt det er å donere penger til Blindeforbundet for å gi en blindehund til en nordmann. For det samme beløpet kan flere hundre blinde i fattige land få en operasjon som gir dem synet tilbake.
Hvis man tar ideen om at alle mennesker er like mye verdt på alvor – hvilket Effektiv Altruisme hevder å gjøre – kunne man konkludere at den norske velferdsstaten er direkte umoralsk. Men en representant for bevegelsen som ble konfrontert med dette spørsmålet i Aftenposten, svarte at det ikke var et aktuelt dilemma å sette velferdsbudsjettet og bistandsmidlene opp mot hverandre. Det bærende poenget er at pengene man vil bruke for å «redde verden», må kanaliseres dit de har optimal effekt, ikke dit følelsene eller andre hensyn lokker.
Dermed er det kanskje først og fremst den tradisjonelle bistandsbransjen som burde føle seg mest utfordret. De effektive altruistene har vendt dem ryggen og kanaliserer sine donasjoner via organisasjonen GiveWell, som fortløpende analyserer hvilke bistandstiltak som er mest effektive. Blant de utvalgte akkurat nå er GiveDirectly, som overfører kontanter direkte til fattige i Tanzania og Kenya.
De statsstøttede aktørenes innsats speiler i realiteten en lang rekke målsetninger ut over det å skape en bedre verden. Forhenværende utviklingsminister Erik Solheim var ærlig nok til å innrømme at hovedårsaken til at Norge gir bistand til over hundre land, er at en mer målrettet (og dermed effektiv) innsats ville redusere antallet statsledere som er interesserte i å snakke med norske politikere.
Videre er det en kjensgjerning at mange land krever at mottakere av bistand bruker pengene på å kjøpe varer og tjenester fra sitt eget næringsliv. Flere beregninger tyder dessuten på at nærmere halvparten av verdens statlige bistandsmidler aldri når noe mottakerland, fordi de går til administrasjon og lønn til ansatte i donorlandene.
Flyktningkrisen gjør at partene nå kan diskutere konkret i stedet for teoretisk.
De effektive altruistenes gjennombrudd i Norge sammenfaller med en høyst aktuell moraldebatt mellom såkalte sinnelagsetikere og konsekvensetikere. Flyktningkrisen gjør at partene nå kan diskutere konkret i stedet for teoretisk. Litt forenklet kan man si at sinnelagsetikerne er opptatt av vår plikt til å ta imot de hjelpetrengende som nå kommer til Norge, mens konsekvensetikerne er skeptiske. De viser til at våre samfunn vil kunne forandres radikalt hvis vi ikke sier stopp, at det vil koste ufattelig mye penger, og hevder at det er mer effektivt å hjelpe folk der de er i stedet for å hjelpe dem i Norge.
De effektive altruistene plasserer seg tilsynelatende i konsekvensetikernes leir, og denne posisjonen byr på underkjente, fundamentalt viktige innsikter. For eksempel er det et faktum at de ressurssterke er overrepresentert blant flyktningene, hvilket gjenspeiles i at de har klart å skrape sammen mange tusen euro til reisen. Mange av dem har hatt nøkkelposisjoner i hjemlandet både innen næringsliv og velferdstjenester. En syrer Morgenbladet nylig intervjuet, fortalte at han var den siste legen som forlot sykehuset han arbeidet ved i Aleppo, et sykehus som nå er stengt, til den gjenværende lokalbefolkningens fortvilelse.
Hvis man ser Europas mottakelse av flyktninger fra perspektivet til de ressurssvake i de kriserammede landene, kan den altså virke urettferdig.
Den samme moralske dommen kan man felle over verdenssamfunnets manglende vilje til å finansiere driften av flyktningleirer i Midtøsten. En av de viktigste årsakene til at folk forlater dem, er at matrasjonene har sunket over lang tid, og at fraværet av skole- og utdanningstilbud frarøver barna en god fremtid når krigen en dag tar slutt.
Hvor paradoksalt er det ikke at landene som nå tar imot hundretusener av flyktninger, er villige til å bruke flere hundre milliarder euro på å huse dem – mens de som ennå ikke har dratt avspises med smuler? Fra et konsekvensetisk standpunkt er dette en total fallitt.
Likevel er det en kjensgjerning at ytterst få – om noen – i den konsekvensetiske leiren har tatt til orde for å bruke store penger på flyktningene «der de er». Det burde de kanskje gjort. For hvis man mener at grensene må stenges fordi man har regnet seg frem til at dagens flyktningstrøm vil koste – hypotetisk 100 milliarder kroner over noen år – da virker det jo logisk å bruke 50 milliarder på å oppgradere forholdene i flyktningleirene de kom fra, som kompensasjon?
Det er nettopp en slik raushet som skiller Effektiv Altruisme fra dem som argumenterer fra et konsekvensetisk ståsted uten å handle. Mange av dem gir som nevnt hele ti prosent av inntekten sin til bistand, og de promoterer sågar forestillingen om at man bør velge en yrkesvei som optimaliserer deres muligheter til å forbedre verden. Gjerne aksjemegling, fordi det innebærer så store inntekter som kan deles med andre. Organisasjonen «80 000 Hours» – navngitt etter antallet timer et helt yrkesliv estimeres å inneholde – konsulteres for slike karriereråd.
Dagens flyktningpolitikk synes, i hvert fall ved første øyekast, å være sterkt preget av sinnelagsetikkens tilkortkommenhet.
Dagens flyktningpolitikk synes, i hvert fall ved første øyekast, å være sterkt preget av sinnelagsetikkens tilkortkommenhet. Kroneksemplet er den tyske befolkningen, hvorav to tredeler på et tidspunkt ville åpne grensene, i stor grad motivert av de grusomme bildene av et syrisk barnelik på en tyrkisk strand. Etter noen måneder med opp mot 10 000 nyankomne flyktninger hvert døgn, bredte skepsisen seg.
Resultatet er at politikerne i de nordeuropeiske landene nå bruker tiden sin på å diskutere hvordan de skal gjøre det mindre attraktivt å komme. Lite gjøres for å forbedre forholdene i leirene i Midtøsten, bare noen ekstra smuler kastes dit. Målet synes å være at potensielle flyktninger skal skremmes fra å reise, samt å gjøre det mer ubehagelig å oppholde seg her, jevnfør den norske regjeringens forslag om å erstatte kontantutbetalinger med matkuponger.
Det er like fullt for enkelt å konkludere med at sinnelagsetikken snart er moralsk bankerott. Strengt tatt er det vanskelig å identifisere klare moralposisjoner i det som nå foregår, og man kan heller ikke fremstille sinnelags- og konsekvensetikk helt isolert fra hverandre. Forbundskansler Angela Merkel har helt rett når hun nekter å bøye seg for stemmene som mener at det bør settes en øvre grense for antallet flyktninger man kan motta. Men hun har et like stort ansvar for at respekten for asylinstituttet opprettholdes, ved å sørge for at de som ikke har et legitimt beskyttelsesbehov i tråd med dette, må nektes innreise eller returneres.
EUs forslag om å støtte Tyrkia med tre milliarder euro for å gjøre landet bedre i stand til å drive flyktningleirer med akseptabel standard, er et lite skritt i riktig retning. Men på sikt må de europeiske landene, sammen med velstående land ellers i verden, bygge et globalt apparat som kan reagere tidligere, rausere og mer adekvat på flyktningkriser. Kall det gjerne – i tråd med de effektive altruistene – mer faglig forankret.