Nå som sensorene har avgitt, og elevene har fått, sine eksamenskarakterer på skolen, er det tid for sammenligning. Ligger de høyere eller lavere enn standpunktkarakterene? Store sprik mellom karakterene til eksamen og til standpunkt sees på som tegn på at skolen er for streng eller for snill i den generelle karaktergivningen.
Men sånn skal ikke eksamenskarakterer brukes. Det er ulike kompetanser som måles, og derfor står det heller ikke noe sted i regelverket eller i andre styringsdokumenter at man kan bruke eksamensresultater som en kvalitetskontroll av skolens standpunktvurderinger av elevene. Likevel gjøres det – både i den brede offentlighet og av skolefolk.
Det er det såkalte Ludvigsen-utvalget som forteller om denne feilpraksisen, slik det forteller om mange andre svakheter og feil ved dagens læreplaner og undervisningspraksis. Utvalget, som har arbeidet i to år med å utrede hvordan innholdet i fremtidens skole bør være, mener at det må tenkes helt nytt både om faginnholdet i skolen og om måten elevene skal lære på.
Professor Sten Ludvigsen fikk stort sett positive kommentarer da han mandag presenterte utvalgsinnstillingen. Spesielt budskapet om «dybdelæring» falt i god jord. Det innebærer at man gir elevene mer tid til å lære det aller viktigste – så mye tid at de virkelig erverver seg ny kompetanse, og at de forstår hvordan de selv kan lære. Forskningen viser at det er mye lettere å lære seg nye ting når man kan noe veldig godt.
I praksis betyr det at læreplanene må endres slik at de ikke tvinger læreren til å haste videre i pensum for å rekke over alt. Skolen og lærerteamene skal få sentral veiledning om noen kjernekompetanser som skal erverves, og hjelp fra statlige skolemyndigheter til å vurdere elevenes progresjon. For øvrig skal de jobbe mer selvstendig enn i dag – både når det gjelder undervisningsmetoder og hvilke fakta som skal læres bort.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen uttalte seg uforpliktende da han mottok utredningen. Det skyldtes antagelig at han ikke ser for seg hvilke praktiske konsekvenser utvalgsarbeidet kan få. De kan bli små, fordi dagens skolefolk, som alle andre faggrupper, er skeptiske til for store forandringer. Men man kan også se for seg at utredningen gir støtet til en ny debatt om karakterer i skolen og om hva elevene egentlig skal lære. Det er ikke sikkert de trenger å vite om Ibsen eller Wergeland for å få god kompetanse i språk og kommunikasjon. Og er det én ting Ludvigsen-utvalget er tydelig på, så er det at man må komme stofftrengselen til livs.
Om debatten om skolens innhold skulle ta av, burde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen kanskje følge opp med en enda mer grunnleggende diskusjon – om strukturen og lengden på dagens skole.
Det er snart femti år siden norske politikere ble enige om en niårig fellesskole. Siden har de tatt seksåringene inn i skolen og gitt alle elever rett på videregående skole. For øvrig har de videreført tenkningen som lå til grunn for fellesskolen da den ble skapt: Barn fra alle samfunnsklasser skal gå i den samme skolen og få de samme muligheter. Skoleløpet skal ikke bare kvalifisere barna for arbeidslivet, det skal også bidra til å utjevne forskjeller.
Etter hvert er det blitt stadig tydeligere at skolen ikke oppfyller utjevningsoppdraget, kanskje til og med bidrar til å øke ulikheter. Det sprer seg også en enighet om at innsatsen for å gi barn like muligheter i skolen må settes inn tidligst mulig. Derfor er barnehagen i ferd med å bli en førskole som favner nesten alle tre, fire og femåringer. Snart er det så få barn på utsiden av storavdelingene i barnehagene at politikerne kan gjøre den obligatorisk. Det kommer heller ikke til å gå mange år før skolen gir et heldagstilbud til elevene.
Politikerne starter altså fellesskapsprosjektet for barn flere år tidligere enn det som var tenkt da den niårige skolen ble skapt. Om man er så uforskammet å se på skolen og førskolen som først og fremst en disiplinerende institusjon, noen vil si kreativitetsdrepende, burde man kunne diskutere om det var rom for å slippe opp litt på den offentlige disiplineringen i slutten av skoleløpet.
Man kunne starte med en reell reform av ungdomsskolen. Den er nesten 45 år gammel.