---
---
Solen skinte. For første gang i 2015 var det varmt. I Slottsparken kastet Oslos parkbefolkning klærne. En gatemusikant satt ved plenen og dundret på en tromme som akkompagnerte arabisk popmusikk på høyt volum. Det var 16. juni, dagen da Bloomsday feires over hele verden. Dagen er oppkalt etter Leopold Bloom. Hovedpersonen i James Joyces 900 sider lange roman Ulysses, der hele handlingen foregår 16. juni 1904. Leseren følger Bloom og hans yngre følgesvenn Stephen Dedalus på en lang dags vandring gjennom Dublins gater.
Glade amatører. Utenfor Litteraturhuset, ved Slottsparkens ytterkant, var det fullt ved bordene. Men innenfor? Ved baren, statelig og trinn, sto forfatteren Ole Robert Sunde ved et halvfullt ølglass. Han var en del av programmet på Litteraturhusets feiring.
– God dag Ole Robert Sunde, har du en kommentar til Morgenbladets lesere?
Jeg har lest boken fire-fem ganger. Oversettelsen, altså, jeg orker ikke den engelske.
— Ole Robert Sunde
– Vi er på dypt vann, men jeg kan svømme ennå. Jeg er veldig usikker på hva dette blir. Det er et eksperiment, og jeg aner ikke hva som kommer til å skje, sa Sunde.
Ifølge programmet skulle Sunde samtale om Ulysses med forfatterkollegene Svein Jarvoll og Frode Saugestad. I fem timer. Før det skulle skuespiller Jan Grønli lese hele «Ithaca»-kapittelet, utformet i spørsmål-svar-stil.
– Jeg har lest boken fire-fem ganger, sa Sunde.
– Oversettelsen, altså, jeg orker ikke den engelske. Jeg har en dansk, og den norske til Olav Angell. Den er ikke så dårlig. Det eneste vi reagerer litt på, er en sekvens i den store vanndiskursen i «Ithaca»-kapittelet. Der har Joyce kolon. Den danske har semikolon. Olav Angell har bare komma. Det er en ting vi skal diskutere, sa Sunde.
Dublin. Svein Jarvoll kom bort til bordet.
– Dere forfattere sier kanskje «gratulerer med dagen» på Bloomsday, som arbeidere på 1. mai?
– Nei, vi sier skål, sa Sunde med et smil.
Jarvoll fortalte at han nettopp hadde sett et bilde fra en av de første Bloomsdagene i Dublin. Arrangementet ble nevnt første gang i 1924, i et brev Joyce selv skrev til sin mesen Harriet Shaw Weaver: «There is a group of people who observe what they call Bloom’s Day – 16 June.» I 1954, 50 etter dagen bokens handling fant sted, arrangerte en gruppe irske skribenter en vandring i Blooms fotefar.
– I dag er Joyce i vinden, men har han alltid vært pop blant norske forfattere?
– Ser du på norsk litteratur etter krigen, var det ikke mange som hadde lest ham i det hele tatt, sa Jarvoll.
– Ingen i Profil-generasjonen var opptatt av Joyce, sa Sunde.
– Ikke teknisk, og ikke ellers heller, sa Jarvoll.
Så gikk Grønlie på scenen: «Stephen erklærte seg åpent uenig i Blooms synspunkter på betydningen av ernæring og borgerlig selvhjelp, mens Bloom stilltiende var uenig i Stephens synspunkter på menneskeåndens evige bekreftelse i litteraturen».
Sunde og Jarvoll satt forrest, med hver sin åpne bok foran seg. Saugestad kom og gikk. Minuttene passerte. Sunde fniste seg gjennom seansen, åpenbart begeistret.
Tid. Tre timer senere var det dobbelt så mange i lokalet. Altså rundt 40. Grønli hadde satt seg, men leste i samme tonefall. «Hvorfor opplevde Bloom en følelse av samvittighetskvaler? Fordi han i sin ungdommelige mangel på tålmodighet hadde vist mangel på respekt for visse trossetninger og skikker.»
Sunde humret videre. Klokken nærmet seg fem, da samtalen skulle begynne, men det var fortsatt ti sider igjen av kapittelet.
Etter enda en time var fortsatt ikke Grønli i mål. Klokken var fem på seks. Det var like før den rivaliserende Bloomsday-feiringen til The Irish Society skulle starte på Ibsen-museet på andre siden av Slottsparken. Den som ville få med seg begge, måtte nå ta et valg.
I solen. Utenfor Litteraturhuset satt Audun Lindholm, redaktør i Vagant, og Mazdak Shafieian, forfatter og aktuell med essaysamlingen Det urgamle materialet. Begge med minst én Joyce-referanse nedskrevet i sine respektive livsverk. Begge i stand til å om nødvendig prioritere litteraturen fremfor solen. Men nå: Begge på trappen, mysende i varmen.
– Vi skal inn til samtalen, sa de to, smilende, glade.
– Et par ord til Morgenbladets lesere, om Joyce og Ulysses?
– Fem på gaten om Joyce? Tror jeg overlater det til ham, sa en av dem og pekte på den andre.
– Njaa, nei. Jeg er bakfull, sa den andre, og kikket tilbake på sidemannen.
I Slottsparken spilte trommeslageren videre. Den arabiske popmusikken var like høy. Ingen kunne merke at fire timer var gått og nesten hele Ithaca-kapittelet lest høyt.
Molly. I femte etasje på Ibsen-museet var det Bloomsday for sjette år på rad.
– Velkommen! Skal det være et glass vin?
Jo takk! Det var John Fitzgerald fra den irske foreningen som spurte, ikledd bowlerhatt, slips og bukseseler. Et halvveis kostyme. I løpet av sine år i Norge hadde han jobbet som snekker, på irsk pub og som kulturformidler. Han syntes Ibsen-museet var et makeløst sted å arrangere Bloomsday, siden Joyce var storfan av Ibsen og lærte seg norsk for å kommunisere med sitt idol på morsmålet.
Om lag halvparten av de fremmøtte var ikledd klær fra Joyces tid.
– Kom, bli med og hils på the five Mollys, de kommer hvert år, sa Fitzgerald.
Molly er kona til Leopold Bloom. Bokens siste 37 sider er en sammenhengende stream of consciousness-sekvens fra Mollys perspektiv. The Five Mollys var Hanne Owren, Sylvi Leander, Trine Hay, Elisabeth Randsborg og Tove Diesen. Alle i klær som lignet Mollys.
– The Five Mollys, forklar til Morgenblades lesere: Hvorfor feire Bloomsday?
– Det gjelder å bruke boken. Det er dét vi gjør. I dag møttes vi på Vår Frelsers Gravlund. Vi var på Ibsens grav, på Wergelands grav. Så bare slår vi opp i boken og leser. Den er jo fantastisk, det er som Bibelen, du kan slå opp hvor som helst og få noe ut av den, sa Hanne Owren.
– Hvorfor begynte dere?
– I 1996 leste jeg om Bloomsday-feiringen i Dublin. Vi bestemte oss for å lese boken og dra dit året etter. Siden har vi holdt på, sa Elisabeth Randsborg.
De har besøkt alle stedene Joyce bodde. Paris, Zürich, Trieste. De var også i Dublin under 100-årsmarkeringen i 2004.
– En gang havnet vi på puben Dubliners her i Oslo. De spurte om vi drev med Bloomsday. Og ja, det gjorde vi. Så spredte det seg til ambassaden, som kontaktet oss da de skulle starte med Bloomsday. Så ballet det på seg, nå er vi æresgjester hver gang. Og vi kan boken, altså. Vi er ikke bare ute og spjåker oss, sa Randsborg.
Obskøn. Første post på programmet var et foredrag om Joyce og landsmannen William Butler Yeats. Da Joyce første gang møtte Yeats i 1902, fornærmet han den 17 år eldre og godt etablerte poeten. Dette førte til at sladderen i Dublin gikk på høygir. Yeats gjengjeldte fornærmelsen i brevs form, men sannheten var at begge respekterte hverandre dypt.
Kveldens hovedinnslag var monologen The Dubliners Dilemma, skrevet og fremført av Declan Gorman.
– Det forteller om publiseringen av Joyces første bok, novellesamlingen The Dubliners, sa Gorman mellom slagene på Ibsen-museet.
Hovedpersone i stykket er en engelsk forlegger som i 1906 fikk Joyces manuskript i posten.
– Han likte det og ville gi det ut. Men han lurte litt på noen avsnitt, de var obskøne og i strid med sensurlovene og moralen. Trykkeren hans nektet å lage en bok med disse setningene, sa Gorman.
Forleggeren ba Joyce endre et par setninger.
– Joyce, med all arroganse og selvtillit en 23-årig forfatter kan ha, sa nei. Jeg forandrer ikke ett ord! sa Gorman.
Etter en frustrerende kommunikasjon lot forleggeren Joyce seile sin egen sjø.
– Åtte år senere fikk han høre at Joyce fortsatt jaktet på en forlegger. Dermed leste han manuset på nytt. Alle forleggere er gamblere, og dilemmaet var: Skulle han ta sjansen og utgi det, og kanskje bli saksøkt og bankerott – eller berømt for å ha løftet frem et nytt geni for verden? sa Gorman.
Pausen på Ibsen-museet trakk ut, mens vin og jordbær fløt. Til slutt gikk Gorman på scenen.
Det første gamblerforleggeren gjorde, var å kaste en mynt i luften. Burde han utgi The Dubliners eller ei? Mynt eller kron?
Gorman vekslet mellom flere roller. Av og til spilte han ut Joyces stahet. Andre ganger boret han i forleggerens dilemma. Samtidig spilte han ut flere noveller fra The Dubliners i monologen.
Helt til sist kastet Gorman, i rollen som forleggeren, mynten i været enda en gang. Han fanget den, smalt den mot oversiden av håndflaten og tittet på den, før han så ut mot publikum som ventet i spenning: Skulle han utgi The Dubliners, eller skulle han velge den trygge vei?