---
Anmeldelse
Louder Than Bombs
Regi: Joachim Trier
1 time 49 minutter. Premiere 2. oktober
---
På plakaten til Joachim Triers omsvermede Louder Than Bombs svever tre lettkledde cheerleadere mot en bakgrunn av turkisblå himmel. Kropper i forvridde positurer, nærmest Francis Bacon-aktige, i sin egen akrobatiske kamp mot tyngdekraften. Tablået er fra en kort scene i filmen som ikke har noen utpreget sentral plassering i fortellingen, likevel gir dette fordreide americana-motivet en uhøytidelig resonans til filmens tematiske kretsing rundt frihet, ansvar og eksistensiell tyngde.
Nettopp denne evnen til å skape ikoniske bilder som fungerer på ulike plan og med tonemessig kompleksitet, har nok vært med på å gjøre Trier til landets mest bejublede filmskaper det siste tiåret. Like mye som et spørsmål om observasjonsevne, er det et spørsmål om rytme og timing: Å gi innfall og detaljer tilstrekkelig rom til å la dem flyte ut som tvetydige stemningsbilder.
Det er kanskje noe av den fineste arven Trier bærer med seg fra alle de modernistiske filmklassikerne han som selverklært cineast har sett, gjensett og latt seg inspirere av – å stole på bildets frigjørelse fra stram kontinuitet og heller forankre det i sanseinntrykk og følelsesmessig logikk. I tre langfilmer har Trier nå jobbet med den samme gjengen av medforfatter, fotograf og klipper, og det merkes. Underbygget av filmens finstilte lydarbeid glir moduleringene mellom fortid og nåtid, virkelighet og forestilling i Louder Than Bombs omtrent like uanstrengt som høstløvet blåser i de østkystlige forstadsgatene.
Filmen tar på seg å skildre en sorgprosess, en far og to sønners famlende forsøk på å gjenvinne likevekten noen år etter morens brå død, og mer enn demonstrasjon av formal lekenhet eller filmatisk selvtillit, blir disse tidsmodelleringene effektive filmspråklige uttrykk for minnets private karakter.
Ansvar og flukt. Hver især verner rollefigurene om sin mentale fortelling om moren, kona og pressefotografen Isabelle (Isabelle Huppert), som, etter å ha turnert de fleste av verdens krigsrammede regioner, forulykkes i en kollisjon hjemme i USA. Selv om morens karriere males med unødvendig bred pensel – forsider på New York Times og omfattende retrospektiv-utstillinger – er det få helter i dette splintrede familieportrettet, bare utilstrekkelige skikkelser som kapsler inn sin sårbarhet i en stadig kamp med dette uhåndterlige som er mellom oss. Hva innebærer det å være ansvarlig for hverandres lykke? Er det forenlig med frihet?
Allerede i åpningsbildet, hvor en nyfødt babyhånd griper rundt en voksen pekefinger, antydes slike relasjoner som skjøre og ikke på noen måte selvfølgelige. Babyhånden tilhører eldstesønnen Jonahs (Jesse Eisenberg) nyfødte datter, som han ikke lenge etterpå forlater for å besøke sin far og lillebror.
Jonah fortsetter flukten inn i morens gamle mørkerom og hennes bunker av negativer, mens broren Conrad (Devin Druid) flykter inn i voldelige online-spill, og faren (Gabriel Byrne) danser avvæpnet og litt unnvikende rundt de to. Ikke minst på grunn av en rekke velplasserte nærbilder av Hupperts ansikt og uutgrunnelige munnviker fremstår hennes rollefigur med størst intensitet av alle. Hele ensemblet er imidlertid karismatisk og velspillende, selv om Byrnes skikkelse truer med å reinkarnere psykologen han spilte i tv-serien In Treatment (og noen vil vel også påpeke at Eisenberg etter hvert har spilt temmelig mange nevrotikere).
Tomheten etterpå. Louder Than Bombs er overraskende lavmælt og full av behersket og undertrykt aggresjon, som kun unntaksvis fører til eksplosive konfrontasjoner, og ofte heller fremstår i mediert form. Slik er det naturlig å se yngstesønnen Conrads online-spilling som en fordobling av morens krigsfotografier, begge deler et uttrykk for følelsesmessig distansering like mye som for innlevelse.
Høyere enn bomber tordner stillheten som bombene normalt overdøver: for Isabelle det truende, eksistensielle vakuumet, med et rungende ekko fra Triers tidligere langfilmer Reprise og Oslo 31. august. For Conrad tomheten etter moren, eller kanskje de fortellingene han må fylle dette rommet med, og som gradvis vil fortrenge henne.
Den tilsynelatende lettheten filmen behandler såpass tung materie med, er både imponerende og litt urovekkende. At verden med V her har kommet nærmere, og flyttet det eksistensialistiske tyngdepunktet fra de privilegerte klassenes (både kulturelle og selvpålagte) selvrealiseringspress til et større vestlig skyldkompleks, er i beste fall noe som kompliserer bildet, i verste fall en marginalisering av et betydelig moralkompleks.
Selvsagt er publikum ytterst mottagelige for også denne typen kollektiv selvironi, her vi sitter med numne netthinner og stort sett ikke mer handlekraft enn en sms til Redd Barna. Men trass i krigsfotografens sterkt artikulerte meningstap, oppleves hennes konflikt mellom selvrealisering og familie tidvis som litt generisk.
Triers letthet må likevel ikke forveksles med overfladiskhet, da den overveiende er uttrykk for det motsatte: å vite så nøyaktig hva han vil formidle, at filmens assosiative, fysiske og emosjonelle bevegelighet fremstår fullstendig uanstrengt.