I det vestafrikanske landet Mali er 10 500 soldater og politi utplassert i FNs farligste fredsbevarende operasjon for tiden. Skjønt fredsbevarende, her er det knapt noen fred å bevare. 62 FN-soldater er drept og 236 såret siden operasjonen startet for to år siden. Senest denne uken ble fire maliske regjeringssoldater angrepet, to av dem drept, en kidnappet, en alvorlig såret, i Timbuktu, bare noen kilometer fra svenske FN-soldaters leir i den nordmaliske byen.
Muammar al-Gaddafis fall i Libya i 2011 førte til fri flyt av store mengder våpen, kriminelle og terrorister over de porøse grensene mellom Libya, Algerie, Mali og Niger i Sahara. Angrepet på Statoil-anlegget In Amenas i januar 2013 var et symptom på denne lovløsheten. I Mali førte den til at et mangeårig opprør i den nomadiske tuaregbefolkningen i nord fikk kraftige innslag av jihadistisk terrorvirksomhet.
I april 2012, etter at Malis sentrale myndigheter hadde brutt sammen, kontrollerte opprørere og jihadister store deler av Nord-Mali, inkludert Timbuktu, der kulturminner ble knust av fanatiske krigere. I januar 2013 var jihadistene på vei sørover i Mali da Frankrike sendte spesialsoldater for å stanse dem. Opprørerne ble presset tilbake til ørkenen, og FNs sikkerhetsråd vedtok å opprette en fredsbevarende styrke (Minusma).
Malis svake regjering undertegnet i juni i år en fredsavtale med separatistenes paraplyorganisasjon CMA i nord. Den er blitt brutt flere ganger. Og det er et stort problem at grensen er svært flytende mellom de formelt anerkjente CMA-gruppene og terrorgrupper som Ansar Eddine og al-Qaida i det islamske Mahgreb (AQMI). Nettsiden Malijet melder at regulære opprørere og jihadister sammen har gjennomført flere angrep i Timbuktu-regionen i sommer.
Og hva gjør da FN-styrken, som skal være upartisk, men som fra Sikkerhetsrådet er gitt autorisasjon til «å ta i bruk alle nødvendige midler» til å beskytte sivile og å overvåke iverksettelsen av en skjør fredsavtale?
USA mener mandatet betyr at FN-soldatene i Mali skal overvåke, forfølge og gjerne drepe terrorister. Men USA har ikke soldater på bakken. De fleste soldatene kommer fra fattige land som Tsjad og Bangladesh. De har ikke, som svenskene i Timbuktu og nederlandske soldater i byen Gao, droner til overvåking, eller annet avansert utstyr som topptrente, vestlige soldater tar som en selvfølge. Det er flest afrikanere blant de drepte FN-soldatene, drept i situasjoner en norsk spesialsoldat høyst sannsynlig hadde kommet seg ut av med livet i behold.
Det er altså nærliggende å beskylde vestlige land, som betaler mest for FN-operasjoner, for å ville skyve afrikanske soldater foran seg som kanonføde. «Det er et økende gap mellom det som ventes av FN-operasjoner i dag og det de er i stand til å levere», står det i rapporten fra Høynivåpanelet for FNs fredsoperasjoner, som kom i juni.
Denne rapporten vil bli heftig diskutert i FNs hovedkvarter i New York utover høsten, blant annet på et møte president Barack Obama skal være vert for i slutten av september. Hvor går grensene for hva FN-styrker skal og kan utrette? Hvor riktig er det at soldater fra ustabile og ofte udemokratiske land, skal være spydspisser i FNs fredsarbeid?
Norge står midt oppe i disse moralske og reelle dilemmaene. Vi har et tyvetalls etterretningsoffiserer i Mali-operasjonen ut året og sender et Hercules-fly med en stab på rundt femti dit neste år. Det er sikkert gode bidrag, men ikke nok. Om vestlige soldater, med erfaring fra Afghanistan og Irak, hadde gått sammen i Mali, hadde antagelig freden vært mulig å vinne.
Ikke for det, vestlige soldater, det vil si 1300 franske spesialsoldater, driver offensiv antiterrorkrig parallelt med FN-operasjonen i Mali. De deltar i operasjon Barkhane, som drives på tvers av grensene i Sahel, og målet er å nedkjempe de væpnede terrorgruppene. Frankrike har ingen tidsfrist for denne operasjonen, sa landets forsvarsminister Jean-Yves Le Drian til Morgenbladet da han besøkte Norge for to uker siden.
Han mente også at Mali ikke lenger er et fristed for terrorister. «Det er noen grupper i nord som vi fortsetter å bekjempe. Men etter to år er utviklingen positiv», sa Le Drian.
Slik taler en politiker som trolig vet bedre. Bærekraftig fred i Mali ligger langt frem, og den er avhengig av fredelige fremskritt i Libya, Syria og andre fristeder for terrorister.