---
GMO-debatten i Morgenbladet
---
Mange har mislikt mitt forsvar av genmodifiserte organismer (GMO), og skulle jeg møtt alle kommentarene i Morgenbladet, ville jeg måtte skrive et nytt essay. For å få debatten videre, heller enn å drive skyttergravskrig, skal jeg feie for egen dør først. Og for å vise at mitt forsvar for GMO ikke er en jakt på Løsningen med stor L, skal jeg diskutere det jeg tror er GMO-teknologiens mest problematiske side.
Jeg tok feil da jeg brukte Roundup Ready-mais som eksempel på god GMO. Sissel Rogne i Bioteknologirådet har rett i at bruken av plantegifter i disse avlingene øker kraftig. Monsanto har i stor grad oppfordret bønder til å bruke Roundup hvert eneste år, og ikke drive annen rotasjon enn mellom RR-mais og RR-soya. De har derved skapt et ekstremt seleksjonspress for ugress som tåler Roundup, med økt bruk av plantegift som resultat.
Jeg tok også feil når jeg hevdet at Roundup Ready-mais ikke medfører helserisiko. Du skal ha den, Thomas Bøhn; Verdens helseorganisasjon (WHO) har nå erklært at Roundup er kreftfremkallende, og en studie viser at Roundup er 125 ganger mer giftig enn det aktive virkemiddelet glysofat, fordi Roundup også inneholder andre stoffer.
Det er mulig å kombinere GMO med økologisk tenking, når man legger til rette for det økonomisk.
Det er imidlertid viktig å huske på at den økende bruken av plantegift er en effekt av ekstrem satsing på monokulturer. Ikke-GMO-jordbruk har tilsvarende problemer. På midten av 1990-tallet avlet man frem en solsikke som var resistent mot en plantegift som heter «ALS-inhibitor», ved hjelp av tradisjonelle mutasjon- og krysningsteknikker. Kjemigiganten BASF selger nå den ALS-inhibitor-resistente solsikken Clearfield, som sprayes med BASF-plantegiften Beyond. GMO-fri Clearfield-solsikke dyrkes nå i stor skala både i Europa, USA og Latin-Amerika, og markedet vokser.
Antallet ALS-inhibitor-resistente ugressarter i solsikkeåkre er nå mange ganger større enn antallet Roundup-resistente ugressarter i RR-åkre. Hvor mye ALS-inhibitor kan vi komme til å få i oss de neste årene, nå som den sunne solsikkeoljen overtar for palmeoljen? Bevisstheten om problematikken er nesten fraværende, og det ser ut til at grunnen til dette er at Clearfield solsikke ikke er «GMO», men avlet frem gjennom mutasjon og krysning.
Når det gjelder helsen vår, er det også viktig å huske på at det er plantegiften Roundup som er giftig, ikke selve planten. I tilfellene RR-mais og RR-soya har dette kun teoretisk interesse, for ingen bonde kjøper disse frøene uten å spraye planten med Roundup. Men samtidig med at WHO skriver at Roundup kan være kreftfremkallende, skriver de også at «GMO maten som nå er tilgjengelig på markedet […] innebærer sannsynligvis ikke noen helserisiko. Ingen helserisiko ved denne maten har noen gang blitt påvist» (WHO 2015).
Jeg tror det største problemet med dagens GMO-regime er at det i stor grad eies og styres av private firmaer, med patentlovgivningen i ryggen. Den beste måten å møte den private makten på, er ved å etablere en alternativ og offensiv motmakt. Denne motmakten bør bestå i offentlig eller veldedig finansiert forskning på GMO, hvor resultatene er åpent og allment tilgjengelige.
Dette skjer ute i verden, på steder som Rothamsted Research i England. Det er mulig å kombinere GMO med økologisk tenking når man legger til rette for det økonomisk. Det er helt greit å gjøre det, fordi det ikke er noe essensielt «unaturlig» i horisontal genoverføring – selv om det er vanskelig og krever grundig testing. Og det er viktig å gjøre det, fordi snart 11 milliarder mennesker på en klode som er i ferd med å bli for varm krever en iherdig, optimistisk og energisk innsats på flere felt samtidig.
Så til norsk genteknologi: Thomas Bøhn er rystet over at jeg visstnok ønsker meg Harald Skjervolds GMO-laks. Ikke i det hele tatt! Poenget var at norsk bioteknologi ble grepet av en moralsk panikk over «monsterlaksen». Det er som sagt godt at ikke den laksen ble utplassert, men det er synd at norske landbruksforskere nå ikke tar del i den offentlige, åpne og fremtidsrettede GMO-forskningen som man ser ansatser til i land som USA, England, India og Bangladesh.
Lars Risan
Antropolog og forfatter