Debatt

Uklart plagiatbegrep

Er det egentlig så farlig å plagiere? Svaret beror naturligvis på hva vi mener med begrepet. Det er ikke så godt å si. Opphavsretten har sin forståelse. Forskningsetikken en annen.

Plagiatbegrepet blir ikke brukt i åndsverkloven. Men teori og rettspraksis bruker ofte begrepet om de tilfeller hvor etterligneren gjenbruker beskyttede elementer fra kilden. Vurderingen knytter seg her til det uttrykksmessige, til det vi kan kalle kildens litterære eller kunstneriske estetikk. Kildens innhold ligger etter åndsverkloven i det fri. Og bra er det. Ingen kan eie kunnskap.

Mye av det som i dag kalles «plagiat» er derfor opphavsrettslig tillatt. Enten fordi de elementer som gjenbrukes mangler den nødvendige kvalitet, verkshøyde, eller fordi etterligneren kun gjenbruker ide, konsept, kunnskap og/eller innhold. Åndsverkloven hefter seg ikke ved at man skriver «om». Man har også en viss anledning til å skrive «av». Men i så fall må man forholde seg til åndsverklovens sitatregler, som blant annet krever god skikk og kildeangivelse. Hvis ikke, er sitatet et plagiat.

Åndsverkloven bygger på en svært viktig avveining mellom opphavsmannens og fellesskapets interesser.

Så lenge etterligneren ikke gjenbruker den konkrete måte som forgjengeren har valgt å uttrykke seg på, spiller det etter åndsverkloven ikke noen rolle om gjenbruken oppleves som «utilbørlig». Spørsmålet er kun om gjenbruken er egnet til å fremkalle noe av den samme estetiske erfaring som kilden, en erfaring som er vesensforskjellig fra den intellektuelle. Men her suppleres naturligvis opphavsretten av andre regler, som retter seg mot det uetiske. Noen av disse er lovregulert, som Markedsføringslovens generalklausul – kravet til god skikk næringsdrivende i mellom. For studentenes vedkommende gir institusjonene fuskeregler med hjemmel i Universitets- og høyskoleloven.

Andre etiske regler er ulovfestede, som innenfor presse og forskning. Ifølge gjeldende retningslinjer for samfunnsvitenskap, juss og humaniora, medfører det for eksempel forskningsetisk plagiat å stjele stoff fra andres arbeider og presentere det som sitt eget. Plagiat kan også, uttaler retningslinjene, gjelde avgrensede resultater, ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger og design og så videre. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i ens tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av det uten videre henvisninger, er også plagiat.

På denne måten rammer retningslinjene forskjellige typer kunnskapsmessig «gjenbruk» som lovgiveren har ment skal være tillatt etter åndsverkloven. Det samme er tilfelle for pressens Vær varsom-plakat, som kun uttaler at det er god presseskikk å oppgi kilden når man henter opplysninger fra andre medier. Også her kan kildebruk som er opphavsrettslig tillatt, medføre plagiatbeskyldninger. Både forskningsetikken og presseetikken har således vedtatt regler om kildebruk som ikke bare strekker seg vesentlig lenger enn opphavsrettens, men som også er langt mer uklare. Resultatet er at plagiatbeskyldningene i dag eksploderer innenfor forskning og presse.

Åndsverkloven bygger på en svært viktig avveining mellom opphavsmannens og fellesskapets interesser. Samfunnet er ikke tjent med at opphavsrettsbeskyttelsen gjøres for sterk, bred eller langvarig. Samfunnet er heller ikke tjent med at opphavsrettsbeskyttelsen er uklar. Opphavsmannen oppnår derfor bare enerett til sitt litterære eller kunstneriske uttrykk, det vil si til selve måten som han velger å uttrykke seg på. Alt det andre ved åndsverket ligger etter åndsverkloven i det fri. Rettssikkerheten sikres ikke bare av en omfattende lovtekst, vedtatt av Stortinget, men også av ledsagende teori og rettspraksis. På denne måten sikres det forutberegnelighet og likhet.

Spørsmålet som presser seg på, er om ikke dette også er hensyn som burde vært tillagt større vekt innenfor presse og forskning. Ingen forskere ønsker for eksempel at Det nasjonale granskningsutvalget skal konkludere med vitenskapelig uredelighet. Forskerne tvinges derfor til å ha stålkontroll på alt de henter fra andre. Alle kilder må krediteres, på behørig måte. Det hjelper ikke at man forholder seg til frie eller egne kilder. Også selvplagiat rammes.

Forskningsetikkens plagiatbegrep gjør på denne måten forskerne sårbare. Alle bygger nemlig videre på andres arbeider. Alle forholder seg til et stort og uoversiktlig kildemateriale. Alles arbeider kan ofte pågå over år og involvere mange, også over landegrensene. På denne måten blir risikoen etter hvert stor for at forskerens ideer og formuleringer blander seg med kildens, slik at plagieringen skjer ubevisst.

Kollegialiteten er ikke alltid den beste innenfor akademia. Det er mange som slåss om den samme oppmerksomheten og de samme midlene. Faglig uenighet leder til motsetninger. Plagiatbeskyldningen kan da sitte løst. Det koster heller ikke noe å fremsette en slik beskyldning. Kostnadene veltes over på institusjonen, som må granske, og på den innklagede, som må forsvare seg.

Praktisk er utfordringen å holde orden på alt og alle man bygger videre på. Rettslig er utfordringen å henvise på en tilstrekkelig utfyllende måte, uten å gå for langt. Mye av kildestoffet er nemlig beskyttet av opphavsrett. Man kan da ikke gjengi kildestoffet slik det er. Dersom ikke gjenbruken kan hjemles i sitatretten, må man skrive om, for å gjøre språkføringen til sin egen. Også det medfører risiko for plagiat.

Forskningsetikkens plagiatbegrep både vist seg vanskelig og uklart. Granskningsutvalget maktet derfor ikke å praktisere begrepet da det for et par år tilbake mottok «BI-saken». Utvalget måtte oppnevne sakkyndige. Først for å få seg forklart plagiatbegrepets innhold, deretter for å anvende det ved sammenligningen mellom den innklagede avhandling og kildestoffet.

Det gjør heller ikke situasjonen enklere at de forskningsetiske retningslinjene er i utvikling, slik at man i dag forholder seg tidlig ulike versjoner. Fordi utviklingen skjer innenfor forskjellige fagmiljøer, har vi dessuten hele tre forskjellige regelsett – ett for Medisin og helsefag, ett for Naturvitenskap og teknologi og ett for Samfunnsvitenskap. I tillegg kommer det internasjonale retningslinjer.

De nasjonale forskningsetiske komitéene for naturvitenskap/teknologi og samfunnsvitenskap/humaniora har nå utarbeidet utkast til reviderte retningslinjer. Retningslinjene er sendt ut på høring, med frist 18. september. Plagiatbegrepet foreslås her ikke endret. BI-saken avdekket store mangler ved dagens forskningsetiske begrep, som er upresist. Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) la for noen år tilbake ut en veiledning som illustrerer problemene. Som eksempel på hva slags setninger som studentene kan skrive av uten å bli beskyldt for plagiat, nevner veiledningen: «Jorden er rund».

Magnus Stray Vyrje er Advokat og partner i Stray Vyrje & Co DA med opphavsrett som spesialfelt.

Mer fra Debatt