Debatt

En takk til Finn Skårderud

Det er i den siste tiden skrevet mye om spiseforstyrrelser. I den sammenheng har jeg tidligere alltid foretrukket å forholde meg taus. Jeg identifiserer meg ikke lenger som en person med spiseforstyrrelser, likevel preget spiseforstyrrelsene tidligere så mange år av av livet mitt at det føles naturlig å komme med noen korte innspill.

Min opplevelse av å ha anoreksi var som å være levende død. Uten tilgang til min egen psykiske og følelsesmessige eksistens ble livet tomt, trist, kaldt og dødt. Det eneste jeg satt igjen med, var min fysiske eksistens – kroppen. Som ble det eneste språket jeg hadde tilgjengelig. Følgelig var det det som ble brukt.

At uspeilede barn trenger å bli sett, vet vi. Jeg trengte å bli sett. Hva som er av dokumenterte, gode behandlingsformer, er for meg mindre viktig. Det som derimot var med på å hjelpe meg, vil jeg si mer om. For det var i utgangspunktet ganske enkelt: personer som hadde tid. Som jeg hadde tillit til, og som viste meg en genuin interesse av at de ønsket å bli kjent med meg. Også i den tiden da jeg ikke kjente meg selv og ikke visste hvem jeg var.

Blant mange negative møter, i ulike systemer, har jeg heldigvis også fått lov å møte enkeltpersoner som har hatt en svært betydningsfull rolle inn i mitt liv. Møter hvor min verdighet ble bevart. Hvor jeg ble tålt, med hele meg.

Skårderuds ord var ufattelig viktige for meg, nettopp fordi de gav gjenklang inn i mitt eget liv, min erfaringsverden.

Da jeg begynte å friskne fra anoreksien, da jeg for første gang begynte å skjønne meg selv og min historie – var Skårderuds ord ufattelig viktige for meg, nettopp fordi de ga gjenklang inn i mitt eget liv, min erfaringsverden. Skårderuds språk var noe jeg forsto. Selv manglet jeg tidvis både ord og bilder for å beskrive det diffuse ubehaget skammen gav meg – skammen som sterkt preget mitt liv som syk.

Selv om jeg aldri har møtt Skårderud personlig, opplevde jeg gjennom hans ord å bli forstått. Og for meg, som hadde blitt misforstått mang en gang, var dette mer en viktig. Av avgjørende betydning. Takk, Finn, for at du er en som bruker tid på å forstå! Takk for at du opplyser. Takk for at du bidrar med din erfaring og kunnskap.

Å gå gjennom en spiseforstyrrelse er noe jeg ikke unner et eneste menneske. Den stjeler barndom, ungdomstid, identitet, personlighet, selvrespekt, følelser, minner, opplevelser, hukommelse – for å nevne noe. Jeg håper at du som fortsatt sliter, finner mot til å søke hjelp.

Hva gjelder anoreksi, skulle jeg ønske at det også ble fokusert mer på hva som skjer når knoppen begynner å blomstre. Når man etter mange år med anoreksi fødes inn i egen kropp, inn i eget sinn, på ny. Når de dypfryste barneegenskapene: det være seg ærlighet, sårbarhet, ekthet, lekenhet, nysgjerrighet, interesse, vekkes til live igjen – etter alt for mange år nedfrosset i eksistensen.

Når man fortsetter å vokse igjen, blir seg selv igjen. Når den meget hemmende og gjennomsyrende skammen avtar, og ordene låses opp fra tilpasningen. Når man begynner å føle igjen.

For det er vakkert. Det kan vi mer enn gjerne få lov å kalle kunst.

Marion Lende, Bryne

Mer fra Debatt