Morgenbladet advarer på forsiden 31. juli mot en ny «digital underklasse» – kunnskapsarbeidere i hele verden som utfører digitale oppgaver over internett. Den blir presentert som en undertrykt masse av hjelpeløse arbeidere uten rettigheter, ubønnhørlig utnyttet av nådeløse globale kapitalister.
Vi driver et norsk selskap som hjelper skandinaviske bedrifter med å få tilgang på arbeidskraften til nettopp denne utnyttede «digitale underklassen» som Aasarød advarer mot. Ikke bare gjør vi dette med god samvittighet – vi er overbevist om at vi også bidrar til å gjøre verden til et bedre sted.
Vi opplever at tematikken arbeiderfremmedgjøring og arbeidsmarkedsfleksibilitet er noe av det viktigste en debattredaksjon Norge i dag kan sette på dagsorden. Journalist Askild Matre Aasarød bommer imidlertid ganske grovt i artikkelen. De som selger tjenester på plattformer som UpWork, Amazon Mechanical Turk, Fiver.com, eller for den saks skyld Uber, tjener godt, er mer velutdannede enn gjennomsnittet og er således heller en slags «digital middelklasse» i sine egne land.
Online-arbeid er mer mangfoldig enn utluking av uønsket porno og kvalitetssjekk av reklamebilder.
Taperne er arbeidere i vestlige land som ikke er like gode på å bruke datamaskiner eller har et stort behov for forutsigbarhet i lønn, som blir utkonkurrert av dem som er gode på å bruke ny teknologi og foretrekker fleksibilitet. Fremveksten av såkalte «zero marginal productivity workers» som ikke klarer å levere et produkt som er verdt de fire-fem hundre tusen som kreves i en norsk bedrift, er et stort og og økende sosialt problem.
I Norge gjemmer vi mange av disse menneskene i gruppen «uføretrygdet», og i flere andre land er et stort antall ansatt i offentlig sektor eller i tungt subsidierte «dinosaurbedrifter». Det er imidlertid en lite tilfredsstillende løsning – både etisk og økonomisk – å stenge ute et stort antall dyktige og hardtarbeidende mennesker fra den tredje verden for å verne om arbeidsplassene til de minst tilpasningsdyktige arbeidstagerne i vesten.
En typisk online-arbeider hos oss er 32 år gamle Christine fra Fillipinene. Hun er alenemor, har ingen utdanning og heller ingen formell arbeidserfaring. Christine jobber freelance med å forbedre PowerPoint-presentasjoner. Hun jobber hjemmefra, slik at hun kan passe barna også. Hun løser en oppgave de fleste nordmenn synes er forferdelig kjedelig, og tjener om lag 1500 dollar i måneden, en svært god lønn i Filippinene.
Når Aaserød ser på hvordan online freelancearbeid kan utspille seg for vestlige arbeidstakere sammenlignet med tradisjonelle faste stillinger, glemmer han imidlertid at under en tredjedel av internettbrukere verden over er fra vestlige, industrialiserte land. De to andre tredjedelene inkluderer blant annet 319 millioner afrikanere, 322 millioner latinamerikanere, 1,4 milliarder asiater og 110 millioner mennesker i Midtøsten. For disse er online-arbeid en fantastisk økning i tilgang på økonomiske muligheter som for bare få år siden ville vært nesten utenkelig.
Enda mer vesentlig: Dette er økonomiske muligheter de får tilgang til uten å risikere livet ved å prøve å ta seg inn i Europa over Sahara og Middelhavet, uten å måtte bestikke korrupte byråkrater for å få en jobb, uten å måtte finne seg i uverdige arbeidsforhold i en overfylt gruve eller fabrikk, og uten å bli utnyttet eller lurt av nådeløse lokale arbeidsgivere. For mange av disse menneskene representerer ikke kontraktsfestet fast arbeid trygghet og rettigheter, men et ensidig avhengighetsforhold. På internett kan de velge å jobbe for hvem de vil, når de vil, og hvor de vil – blant alle online-arbeidstakere i hele verden.
I det større bildet bidrar også online-arbeid til mer bærekraftig økonomisk vekst for utviklingsland. Til forskjell fra rene bistandsoverføringer er det ikke basert på veldedighet, men et faktisk behov for tjenester fra vestlige bedrifter. I motsetning til råvareutvinning er det vanskelig for korrupte politikere eller byråkrater å tilegne seg inntektene ulovlig, og det krever ingen andre kapitalinvesteringer enn en PC eller en smarttelefon med internett-tilkobling. I tillegg skaper det både muligheter og incentiver for lokal kompetanseutvikling. Online-arbeid er utelukkende basert på at arbeidstakere har verdifulle ferdigheter å tilby, og gjennomsiktigheten i markedet gjør det lett å se den økonomiske nytten av å øke kompetansen.
Online-arbeid er også vesentlig mer mangfoldig enn utluking av uønsket porno og kvalitetssjekk av reklamebilder, som artikkelen vil ha leseren til å tro. Det store flertallet av frilansere er spesialister på ett felt, alt fra app-programmering til visuell overhaling av Power Point-presentasjoner. Lønnen til frilanserne varierer – men er i mye større grad knyttet til hvilken kompetanse de har å tilby enn hvor i verden de bor. Det betyr også at flinke folk som tidligere måtte ha flyttet til vesten for å få en relevant jobb med god lønn, nå kan få det fra hvor de selv ønsker.
Så nei, på tross av Aasarøds bekymringer har vi ikke dårlig samvittighet når vi betaler lønn til frilanserne våre rundt i verden, selv om vi bare har møtt dem på chat og e-post. Tvert imot er vi glad for å kunne jobbe med folk som Christine i Fillipinene, Miroslav i Serbia, som jobber freelance med solcelle-design og som har eget solcellepanel på taket, eller Nadir i Pakistan, som har jobb i et mikrofinansfirma, men som jobber ekstra for oss så han kan betale for barnas utdanning.
Stephan Jensen
Daglig Leder Konsus AS
Fredrik Thomassen
Styreleder Konsus AS