«Er dere klare for å bli forgudet?» spør konferansieren Rome (Jada Pinkett Smith) i et overflødig forsøk på bygge opp forventningene blant det ekstatiske kvinnelige publikummet. For virkelig å understreke poenget titulerer hun dem konsekvent som dronninger. Subtilitet er ikke på programmet denne kvelden. For øvrig ser ikke nyanserikdom og tvetydighet ut til å være på agendaen i noen av de to rølpete timene som utgjør Magic Mike XXL, Gregory Jacobs' oppfølger til Steven Soderberghs Magic Mike (2012).
Som tittelen antyder er det her mye mer av det samme. Eller mer presist. Mer av avkledningsmanøvrene som utgjør originalfilmens første del. Resultatet fremstår som en skamløs og uforpliktende underholdende musikal som ledes fra ett megetsigende hoftevrikk til det neste, og der plottet er så lite at det truer med å forsvinne helt i alt levenet fra strippescenen. I glansen fra de struttende absene og bicepsene er det umulig å ikke bli blendet både av den fandenivoldske energien, men også den eksistensielle tomheten som utgjør vår tids amerikanske tilværelse.
---
Aktuell film
Magic Mike XXL
Regi: Gregory Jacobs 1 time 55 minutter
USA. 2015
---
Rollebytte. Mannlig stripping (i heterofil forstand) handler om å snu opp ned på kjønnsroller i en stakket stund. Nå er det kvinnens tur til å objektivisere kroppen til det annet kjønn, til å betale for å se mer, til å ha definisjonsmakten, til å bli forgudet.
Derfor er publikummet i Magic Mike XXL hele tiden på randen av latteranfall. Ikke fordi de er flaue over eget begjær, men fordi det er noe gjennomført komisk og dristig i selve rollebyttet. Mannlige strippeshow er mer et forsøk på å oppnå en katarsis enn et klimaks. «The doctors are in the house!», ljomer det fra høyttalerne når Mike (Channing Tatum) og gutta tar scenen. Det er et uforpliktende frikvarter fra de konservative sosiale og seksuelle normene som ellers preger USA. I bakvendtland kan alt gå an. Der er de like tøysete og rare alle mann.
«The doctors are in the house!», ljomer det fra høyttalerne når Mike og gutta tar scenen.
Øvelsen er selvsagt fåfengt. For etter showet må de alle tilbake til kjøkkenbenken for å lage mat til mann og barn, eventuelt flikke på datingprofilen som forhåpentligvis vil gi dem mann og barn en gang i fremtiden. Det frigjørende potensialet i mannlig stripping og Magic Mike XXL har begrenset varighet. Heldigvis utnytter regissør Jacobs, manusforfatter Reid Carolin, samt fotograf/klipper/produsent Steven Soderbergh pusterommet til det fulle.
Stå opp om morran. Noe av gleden ved å se Magic Mike XXL stammer fra den skamløse begeistringen som stråler fra ansiktene til Mike og hans kompanjonger når de grasiøst beveger sine bearbeidede kropper. Den fjollete unnskyldningen for gjenforeningen er en strippefestival, en slags siste natt med gjengen før også de ugjenkallelig må tilbake til sine vanlige liv.
Selv om utfordringen i å finne en mening i vår forbruksstyrte tilværelse utgjorde en mer betydelig del av konfliktlinjen i Soderberghs originalfilm, ligger det sugende tomrommet kalt hverdagen og truer i bakgrunnen også her. Hvordan samle mot og krefter til å stå opp om morgenen i en brutal kapitalistisk verden hvor så lite håndfast egentlig er mulig? I likhet med amerikanere flest er Mike og vennene hans tilsynelatende positive. Men det er som de skjønner at de også er grenseløst blåøyde, at de vet at de nok en gang vil bli skuffet, tynget ned og holdt ute fra den amerikanske drømmen. I filmens siste bilde skuer Mike ut over horisonten. Showet er over for denne gang. Hverdagen venter. Han smiler forsiktig. Men så stivner han til. Filmen går i svart.