Aktuelt

Så fjernt, så nært

En kort og kornete hjemmevideo viser to voksne og to små barn som tøyser på en plen, de tar noen dansetrinn og løfter høyre arm i Hitler-hilsen. Usmakelig, ja, men ikke flauere enn mye man kan finne på Youtube – hadde det ikke vært for at gruppen inneholder to fremtidige dronninger og én kommende konge.

Opptaket er gjort i 1933 eller 1934, og den som tar initiativet til hilsingen, er prinsen av Wales, senere kong Edward VIII. Han har selskap av svigerinnen Elizabeth, som ble dronning da Edward abdiserte for å gifte seg med amerikanske Wallis Simpson, og hennes døtre Margaret og Elizabeth, den nåværende dronningen.

Vi velger i stor grad selv hvordan vi vurderer avstand i både tid og sted.

Den engelske tabloidavisen The Sun publiserte videoen i helgen, og satte et stillbilde på forsiden med den tabloidfaglig utmerkede overskriften Their Royal Heilnesses. Det er en interessant liten film, men lærer oss ikke egentlig noe nytt: Vesle Elizabeth er syv år gammel og kan knapt ventes å vite noe om den politiske situasjonen i Tyskland. At Edward, i likhet med mange europeiske aristokrater, hadde store forhåpninger til Hitler, er derimot velkjent. Britene kan prise seg lykkelige over at hans kjærlighetsliv sørget for at han ikke var konge da krigen brøt ut.

Hoffet har uttrykt «skuffelse» – som er et ganske sterkt begrep når det brukes av et hoff – over at dronningens private film er lekket. Avisens påstand om at bildene er så sjokkerende og interessante at de måtte på trykk, er bare middels overbevisende. Men det er grunn til å glede seg over at en avis faktisk setter historisk stoff på førstesiden. Saken viser kanskje først og fremst at tredvetallet ikke er så fjernt fra oss.

Vi velger i stor grad selv hvordan vi vurderer avstand i både tid og sted. I dag virker det utrolig at statsminister Neville Chamberlain gikk inn for å la Hitler ta Sudetenland fra Tsjekkoslovakia i 1938 fordi han ikke kunne forsvare å trekke Storbritannia inn i en krig «på grunn av en krangel i et land langt borte mellom mennesker vi ikke vet noe om».

Det er i sommer hundre år siden Det osmanske riket sendte flere hundre tusen armenere på en dødelig tvangsmarsj mot Syria. Østerrikeren Franz Werfel forteller i sin roman om massedeportasjonene, De førti dagene på Musa Dagh (1933), en historie som er nesten uhyggelig parallell med den vi i fjor høst leste i avisene om yezidi-folket som søkte tilflukt fra Den islamske staten (IS) på Sinjar-fjellet i Nord-Irak. Forskjellen er at Werfels hovedpersoner er armenere som søker tilfukt fra tyrkiske myndigheter. Fordrivelsen foregikk i ly av første verdenskrig, der tyrkerne var alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, og ble i liten grad omtalt i vestlige medier mens den pågikk.

Det har jo alltid vært grupper verden over som bruker ekstrem vold for å skaffe seg makt, utrydde dem de føler seg truet av og innføre sin versjon av en mørk middelalder.

Chamberlains formulering virker utrolig fordi vi lever i en tid da herjingene til IS i Irak og Syria, Boko Haram i Nigeria, Al Shabab i Somalia, er nær oss, i bilder, tekst og film, nærmest daglig. Det har jo alltid vært grupper verden over som bruker ekstrem vold for å skaffe seg makt, utrydde dem de føler seg truet av og innføre sin versjon av en mørk middelalder.

Det nye er at vi lever i en medievirkelighet der det slett ikke føles som «en krangel i et land langt borte mellom mennesker vi ikke vet noe om», men som noe som angår oss. Det er, tross alt, et slags fremskritt.

EH

Mer fra Aktuelt