Dagen før fireårsmarkeringen av 22. juli-terroren kunne VG fortelle at statsminister Erna Solberg endelig har bestemt hvordan hun vil organisere beredskapsarbeidet. Eller har hun det? Tirsdag sa statsråd Vidar Helgesen til avisen at det ville bli opprettet en enhet ved Statsministerens kontor (SMK) under ledelse av en direktør, og at den trolig ville bestå av seks personer. Til NRKs Dagsnytt 18 senere samme dag sa Helgesen at det var snakk om et sekretariat for regjeringens sikkerhetsutvalg. Og da statsministeren selv kom til Dagsnytt 18 ett døgn etterpå, fortalte hun at de seks medarbeiderne ikke skulle ansettes ved SMK. De skulle hentes fra berørte departementer når det var behov for det.
Sånn går det når statsministeren forsøker å gjøre to ting på én gang – både ta og ikke ta mer ansvar for regjeringens sikkerhets- og beredskapsarbeid. Hun vil etablere en «struktur» ved SMK for å styrke samordningen av beredskapen, men hun vil ikke endre på systemet med at det er departementene som er direkte ansvarlig for både politikk og kriseberedskap.
Solberg selv avviser i NRK at hun kludrer det til. Selv om departementene har sektoransvar, viser hun til at hun hefter for hele regjeringens politikk. Derfor gir det mening for henne å påstå at justis- og beredskapsminister Anders Anundsens ansvarsområde er uendret, selv om hun styrker sitt apparat for å ivareta det overordnede ansvaret.
Forvirringen denne uken, og utviklingen siden valget i 2013, tyder på at hun ikke har støtte i resten av regjeringen og i embedsverket. De er på vakt mot alle vesentlige styrkinger av Statsministerens kontor, fordi de vet at sterke byråkratmiljøer ved SMK automatisk vil føre til at mer av politikken blir utformet der. Og en statsråd kan ikke ta ansvar for et fagfelt dersom viktige beslutninger på dette feltet tas et annet sted. Dette er grunnen til at det bare er tolv byråkrater ved SMK som hjelper statsministeren og hennes statssekretærer til å holde oversikt over alle politikkområder. Det er seks ansatte i innenriksavdelingen og seks i utenriksavdelingen.
Dersom VG hadde rett i at Solberg ønsket å opprette en sikkerhetsstab med seks ansatte ved SMK, ville det være en sterk styrking av ett fagfelt, og det ville åpenbart være en vingeklipping av beredskapsminister Anundsen. I sitt departement har han en egen avdeling som har ansvar for krisehåndtering og sikkerhet. Denne administrerer blant annet regjeringens kriseråd og har en egen krisestøtteenhet som er bemannet døgnet rundt.
Hvor mye autoritet beholder disse organene dersom statsministeren lager en egen støtteenhet ved sitt eget kontor? Det er all grunn til å tro at de som hegner om Justisdepartementets reelle ansvar, kastet seg rundt da de leste VG tirsdag. Statsråd Helgesen har omhyggelig omgått spørsmålene om hvorvidt avisen feilsiterte ham. Det tyder på at han og Solberg faktisk ønsket å la en sikkerhetsdirektør få en permanent stab ved SMK, men at motkreftene ble for sterke – igjen.
Helt siden før valget i 2013 har det nemlig vært dragkamp om samordningen av regjeringens beredskapsarbeid og krisehåndtering. Solberg ønsket seg opprinnelig en nasjonal sikkerhetsrådgiver ved SMK. Det fikk hun ikke gjennomslag for, men hun forsøkte i stedet å utnevne en statssekretær med spesialansvar for beredskap. Deretter satte hun i gang arbeidet med å få til et sikkerhets- og beredskapselement ved SMK, men gjennomføringskraften har vært på linje med det verste man så hos de rødgrønne.
I seg selv er ikke det så ille. Alle regjeringer har sakskomplekser der det er nesten umulig å skjære igjennom.
På beredskapsområdet kan det ikke være slik. Det var et sjokk for politikerne da 22. juli-kommisjonen beskrev hvordan man i seks år skjøv spørsmålet om stengning av Grubbegata mellom departementene og forvaltingsnivåene – uten at noe skjedde. Kontrollkomitéens høringer om kommisjonsrapporten var heller ikke oppløftende – byråkrater og politikere pekte på alle andre enn seg selv.
Det virkelig foruroligende med den pågående dragkampen om beredskapsenheten ved SMK er at den vitner om akkurat like mye revirkamp og kompetansestrid som det var før 22. juli. I tillegg kan den få som resultat at det blir enda en enhet å fordele skyld og ansvar på.
For hva var det den ansvarlige departementsråd sa da hun ble spurt om årsakene til at Grubbegata ikke ble stengt? Hun trodde at SMK «eide» den saken.
Se intervju med Vidar Helgesen side 2.