---
Ordforklaringer
Individualpreventiv: Virkningen straff har i å avholde gjerningsmannen fra nye lovbrudd.
Allmennpreventiv: Virkningen trusselen om straff har i å hindre andre i å begå lovbrudd.
Kilde: Store norske leksikon
---
Straffelovens § 239: «Den som uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder en annens død, straffes med fengsel inntil 3 år eller under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes.»
Søndag 27. januar 2013, litt over klokken sju, løftet moren sin 14 måneder gamle sønn opp i badekaret, til søsteren på tre og et halvt år. Moren hentet håndklær, satt litt på dosetet og betraktet dem. Så gikk hun ut av rommet. Mens hun var ute, skled eller falt sønnen i badekaret og druknet.
Var hun ute av rommet i to minutter, fem minutter eller ti? Disse minuttene skiller mellom det lovgiverne kaller «en uaktsomhet vi alle kan gjøre oss skyldige i» og uaktsomt drap.
I tingretten ble hun dømt for uaktsomt drap. Dommen ble gjort betinget. Forrige uke var ankesaken oppe i Borgarting lagmannsrett. Den aktualiserer grensene mellom uhell og uansvarlighet, og den aktualiserer den lange debatten om den vriene paragraf 239.
«En allmennpreventiv effekt». Det er bare tegneren, reservedommeren og meg på tilskuerbenkene. Tiltalte og advokat Kirsten B. Sigmond på høyre side. Avdødes far (og tiltaltes mann), hans bistandsadvokat og aktor Kristin Røhne til venstre. Før vi begynner går ektemannen over gulvet og gir kona en klem. Tre fagdommere i svarte kapper og fire lekdommere i vanlige klær kommer inn. Dommer Eirik Akerlie ber tiltalte reise seg og avgi personalia. Hun er så tykk i stemmen at adressen er uhørlig.
Det strider mot den allmenne rettsfølelse at det tas ut tiltale i en slik sak.
— Forsvarer Kirsten B. Sigmond
Aktor vil først si noen ord om hvorfor vi er her. Forarbeidene til den nye straffeloven sier at påtalemyndigheten skal være varsom med å tiltale dem som ved uaktsomhet har forårsaket døden til en av sine nære. I slike tilfeller er sorgen og skyldfølelsen straff i seg selv, og det er liten fare for gjentakelse.
– Derimot mener påtalemyndigheten at det har en allmenpreventiv effekt, sier Røhne.
Men det allmenpreventive har individuelle konsekvenser. Etter dommen i vinter mistet moren jobben i barnehagen hun har vært pedagogisk leder i.
«Alt var helt perfekt». Moren tar plass i vitneboksen. Hun begynner med å fortelle om den fine søndagen. De hadde vært ute og lekt, spist middag sent. Mannen var på jobb, men tanten hennes var på besøk, hun passet ettåringen mens mor kledde av datteren, flettet håret hennes, vasket badekaret. Ettåringen kom inn og ville bade med. Hun satte ham i karet, hentet håndklær, ryddet ut tøyet hans.
– Jeg satt på dosetet, de lekte hver for seg, kranglet ikke, var ikke syke, alt var helt perfekt. Så gikk jeg ut på stuen, skulle diskuterte morgendagen med tante. Jeg strikket noen masker, dørene sto oppe. Jeg hørte barna, [datteren] sang hele tiden. Helt til hun sa: «Mamma, kan du hjelpe meg?». Det var ikke noen redsel i stemmen hennes. Da jeg kom inn, satt hun fortsatt med ryggen til, men han fløt på vannet. Jeg bar ham ut. (…) Så begynte jeg med lungeredningsting, men så virket det ikke. Ikke noe respons. Kroppen var så myk, ikke noen motstand.
Mens tanten fortsatt livredningen, ringte moren ambulansen. Ambulansefolkene tok sønnen med seg til sykehuset, der det lyktes å få i gang hjertet. Men han døde to dager senere «av surstoffmangelskade i hjernen forsårsaket av drukningen», som det står i tiltalen.
«Jeg var for trygg». Aktor forsøker å forstå hvor lenge tiltalte var ute av badet. I det første politiavhøret gjort et par timer etter ulykken, står det at hun anslår hun var ute «fem til ti minutter». I dag sier hun at hun tror det må ha vært kortere tid. De fem minuttene var noe hun antok fordi hun hadde sett på tv at hvis man er under vann kortere, så virker livredningen. Så hun tenkte det måtte være lenger, «siden jeg ikke klarte å redde ham».
I innkomsterklæringen fra sykehuset står det at mor var ute i ti minutter, men legen kan i dag ikke si hvor den informasjonen kommer fra. Tanten, som blir avhørt senere, mener moren var ute kortere. «Ikke mer enn ett minutt».
Var hun uaktsom? Vannet nådde sønnen til navlen når han satt, det var ikke såpe i vannet, men heller ikke sklimatte. Hun var for trygg, sier hun selv. Ettåringen var tidlig ute motorisk, begge barna hadde gått på babysvømming, de hadde ofte badet sammen i en balje og på ferie, men dette var andre gang i dette karet. Både mannen og tanten har i avhør fortalt at de tidligere hadde tatt opp med henne hvorvidt det var trygt å gå fra barna når de badet.
– Kanskje jeg har lagt for mye i det, at han var så stor, inne i hodet mitt var han en liten mann og ikke baby lenger, sier moren.
«Et svært uheldig stempel». Aktor har lett etter rettspraksis fra lignende saker, men de eneste dommene for uaktsomt drap hun har funnet frem, handler om trafikkulykker. Det er slik paragrafen om uaktsomt drap stort sett brukes. Anleggsbiler som rygger over gangfelt. Høy fart på glatt underlag.
Lenge var det få som ble dømt. Juryene frifant bilistene hvis uaktsomheten de hadde gjort seg skyldig i, var slikt som jurymedlemmene kunne forestille seg at de selv lett kunne begått. Det måtte promille til for å bli dømt. I 1988 kom det en innskjerping, ordet «motorvogn» ble føyd til lovteksten, og det ble bestemt at slike saker skulle avgjøres i meddomsrett med fagdommere.
Landets domstoler tok signalet, antallet domsfellelser økte raskt. En gjenganger i de offentlige utredningene er en dom fra 1990. En bilfører står i kø, fester oppmerksomheten på en motorsyklist i stor fart på vei inn fra en sidevei. Derfor merker han ikke at køen bremser opp og kjører inn i bilen foran. Passasjeren i baksetet i hans egen bil dør.
Bilføreren ble dømt for uaktsomt drap. Selveste Johs. Andenæs mente det var å gå for langt. Justisdepartementet sendte ut nye signaler, og antallet domsfellelser falt igjen. Men straffelovkommisjonen som utredet ny straffelov, ville gjøre det enda vanskeligere å bli dømt. I NOU 2002: 4 Ny straffelov. Delutredning VII, foreslo kommisjonen å øke kravet for å dømmes for drap til «grov uaktsomhet»:
«(…) En domfellelse for uaktsomt drap setter et svært alvorlig stempel på gjerningspersonens handlemåte. Antakelig kjører alle bilførere fra tid til annen på en måte som kan karakteriseres som uaktsom, og som under uheldige omstendigheter kan føre til trafikkulykker hvor noen omkommer.» Justisdepartementet fulgte ikke anbefalingen i sitt forslag til ny straffelov. Departementet mente dagens rettspraksis var tilfredsstillende: «Det må kreves en mer kritikkverdig atferd enn det en hver bilist gjør seg skyldig i fra tid til annen ved et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling oppmerksomheten.»
«Ikke nøyaktig 120 sekunder». En måte å anslå hvor lenge moren var ute av baderommet, er å ta utgangpunkt i den korteste tiden det tar å drukne. Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen obduserte ettåringen.
– Vi fikk til undersøkelse en gutt som så velfødd og normal ut av utseende, innleder han.
Forsvareren ber om at tiltalte kan få gå ut. Tårene strømmer. Mannen følger etter henne.
Stray-Pedersen sier det er vanskelig å anslå hvor lang tid det tar å drukne. Dyreforsøk konkluderer med at det tar i snitt fire minutter under vann for at dyret drukner og får hjertestans. Stray-Pedersen har selv gått gjennom rapporter fra 26 drukningsulykker der barn døde, alle barna var mer enn to minutter under vann, sier han.
Hans kollega Inge Morild har sittet i rettsmedisinsk kommisjon og er med på telefon. Han mener det kan skje fortere. Når voksne går under, holder de pusten. Små barn gjør ikke nødvendigvis det, tror han.
«Det finnes rapporter om at små barn har druknet på 20 sekunder», skrev han da han vurderte obduksjonsrapporten etter en annen drukning. Men rapportene Morild viser til er ikke vitenskapelige. En stammer fra et foreningstidsskrift. Morild og Stray-Pedersen diskuterer.
– To minutter er ikke nøyaktig 120 sekunder. Men i det jeg har funnet, er det ikke entydige tilfeller av at folk har druknet på 20 sekunder, sier Stray-Pedersen.
«Å sette en grense». Da saken gikk i tingretten i vinter, ble den brukt som rammefortelling i en større artikkel i Aftenposten om drap på barn. Tre rettsmedisinere fortalte om barn som ble ristet og banket til døde. Barneombud Anne Lindboe sa i artikkelen at hun håpet flere omsorgssviktsaker blir prøvd for retten.
«Det vil ha en allmennpreventiv effekt og skape en bevissthet om at man ikke forlater et barn i et badekar eller går fra det i mange timer. Vi er nødt til å sette en grense for hva som er akseptabelt», sa Lindboe.
Men i rettssalen er det ingen som nevner omsorgssvikt.
– Det er ikke spørsmål om hun er en god mor og omsorgsperson, det er den vurderingen hun gjorde denne kvelden, som er å bebreide henne, sier aktor.
Helsesøster beskriver moren som «en meget omsorgsfull, meget kompetent mamma». Fordi de reiste mye, tok de mange vaksiner, og hun har sett barna oftere enn vanlig.
– Badesituasjonen, er det noen gang et tema når du snakker med foreldrene? spør forsvareren.
– Nei, det er det som er problemet. Det har ikke vært det. Ikke før det skjedde…
I dag tar helsesøster det opp med foreldre rutinemessig. Og hun har merket seg at de som har barn på babysvømming, opplever en falsk trygghet i badekaret.
«Bare flaks». En mor i barnehagen der tiltalte jobbet som pedagogisk leder har selv meldt seg som karaktervitne. Hun har et «utrolig godt inntrykk av [tiltalte] som mor og omsorgsperson for barna».
– At dette ikke har skjedd meg, det er bare flaks, sier hun i retten.
– Dette med at man har vært ute av baderommet, hva tenker du om det? spør forsvareren.
– Jeg har gått fra badekaret, men går litt til og fra, et badekar er bare ett av mange eksempler.
Hun sier hun har snakket med andre foreldre som gjør det samme.
Dommeren avbryter:
– Det er flere her som har barn.
Underforstått: Dette kan vi selv tenke oss.
«Barns rettssikkerhet». Aktor spør hvordan vi ville reagert om det var en barnevakt som forlot ungene i badekaret. Hun er i gang med sin prosedyre. Sier at «det springende punktet» er hvor lenge moren var ute.
– Jeg legger til grunn at tiltalte minst må ha befunnet seg ute av baderommet i fem til ti minutter, sier hun og viser til det første avhøret, innkomstjournalen på sykehuset og hvor lang tid den sakkyndige mener det tar å drukne.
– Hadde hun vært ute under ett minutt, hadde ikke [sønnen] druknet.
Ergo:
– Det er ikke tale om en uaktsomhet som alle foreldre fra tid til annen kan finne på å gjøre seg skyldige i.
Hun lister opp manglende sklimatte, advarsel fra mannen og tanten, det faktum at hun jobbet i barnehage – burde hun ikke da være ekstra påpasselig med sikkerheten? Hun mener det grenser mot grov uaktsomhet.
– Barns rettsikkerhet, det er det denne saken handler om, sier hun.
Tankene går til historiene om Monika og Christoffer. Den ene ble drept, den andre mishandlet med døden til følge, i begge tilfeller ble politiet kritisert for å handle for sent. I denne saken var politiet på banen med en gang. Knappe to timer etter ulykken avhørte de foreldrene. Neste avhør skjedde mens moren foreberedte begravelsen.
Advokat Sigmond mener avhørene må sees i lys av dette.
– Hvilken tid hun anslår i avhør to dager etter at sønnen er død, når hun er i sjokk, når hun blir presset, det kan ikke tillegges vekt, sier hun i prosedyren.
Hun minner dommerne om at de skal legge «det minst belastende faktum» til grunn.
– Opplysningen i innkomstjournalen til sykehuset er det ingen som vet hvor kommer fra.
Selv mener forsvareren det er vanskelig å tenke seg at moren kan ha rukket å være mange minuttene i stuen, alt som skjedde i det korte tidsrommet fra barnet kom i badekaret til ambulansen ble oppringt tatt i betraktning.
«Sikkerhetsregime». Forsvareren mener det er illustrerende at det ikke finnes tidligere rettspraksis på dette området, at en må helt til trafikkulykker. Hun sier «det strider mot den allmenne rettsfølelse at det tas ut tiltale i en slik sak». Og at det er «helt feil» å trekke inn allmennpreventive hensyn: Foreldre skal gis informasjon om faren for drukning, ikke skremmes med straff.
– Den siste én og en halv generasjonen har vi fått et sikkerhetsregime rundt barndommen, sier hun, og videre:
– Ulykker skjer sjelden, men du kan ikke få en 100 prosent ulykkesfri hverdag i Norge.
Dommer Akerlie sier tiltalte har rett til å komme med en sluttbemerkning.
Hun svelger og svelger. Får ikke frem et ord.
– Du trenger ikke si noe, sier dommeren.
En ansatt i Morgenbladet er vitne i saken. Vedkommende har ikke hatt noe med det redaksjonelle arbeidet å gjøre.
Dom i saken faller mandag 6. juli.