Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt
Bror, du har ennu meget å lære!
Arnulf Øverland, «Du må ikke sove» (1936)
---
Vinduet
Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig.
Artikkelen er hentet fra Vinduet 2/2015, som lanseres 20. august. Vinduet er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 20 norske tidsskrift i PORTALEN.
---
Før jeg begynte å skrive denne teksten, kom jeg borti et kommentarfelt som i ettertid har skapt en del debatt i norsk offentlighet: det på vg.no. Artikkelen eller artiklene handlet om det som fortsatt i skrivende stund skjer i Middelhavet med båtflyktninger fra Afrika og Midtøsten. I en av kommentarene står det at man bare bør la flyktningene drukne. I andre kommentarer at flyktningene er en gjeng lykkejegere som heller burde være igjen og bygge opp sitt eget land. Folk som skriver sånt, har sannsynligvis aldri opplevd krig og nød. Hvordan bygger man opp igjen et land som Syria – hvor borgerkrigen til nå har kostet 250 000 liv, og hvor bombene fortsatt rammer sivile områder? Kan du bygge opp huset ditt igjen mens krigen pågår rundt deg?
Det er ikke en overdrivelse å si at Middelhavet er blitt en kirkegård. En kirkegård for folk som flykter fra krig og nød. Folk som flykter fra sult, overgrep og undertrykkelse. Til tross for alle disse reelle og forståelige grunnene til å flykte finnes det åpenbart mennesker i trygge havner og i trygge hjem i Europa som er bekymret over at deres badevann kan bli «forurenset» på grunn av likene til båtflyktningene. Slike kommentarfelt er bare ett av mange eksempler på det man kaller for hatprat. Noe av det som kjennetegner hatprat, er mangel på empati. «Aristoteles sa at sinne kan kureres med tiden. Hat derimot beveger seg utenfor følelsene, for de som hater har ingen følelser overfor sine hatobjekter. De bryr seg ikke om at de lider», skriver Anne Birgitta Nilsen i boka Hatprat (s. 17). Man ønsker rett og slett ikke å sette seg inn i andres lidelser.
I stedet konstruerer man egne lidelser – uavhengig av hvor trivielle disse måtte være, eller hvordan de framstår (jf. «forurensning» av badevannet mitt når jeg er på sydenferie).
De hatefulle og deres retorikk. I Hatprat viser språkforsker Anne Birgitta Nilsen hva hatprat og hatretorikk er. Nilsen gir en innføring i hvordan dette påvirker enkeltindividet negativt, forsurer den offentlige samtalen og til og med kan være med på å trigge hatkriminalitet.
Nilsen definerer hatretorikk som «heftig motvilje mot eller fiendskap overfor noen eller noe». I kapittel to får leseren et slags lynkurs i retorikk. Nilsen redegjør for sentrale begreper i retorisk teori ved å presentere tre appellformer som kan formuleres som spørsmål:
1. Hvem snakker? (etos)
2. Hva er emnet for det som blir sagt? (logos)
3. På hvilken måte henvender taleren seg til tilhørerne? (patos)
Nilsen skriver at patos er det begrepet som er mest aktuelt for undersøkelsen av hatretorikk. Noe som sannsynligvis har en sammenheng med at hatretorikk først og fremst er basert på følelser. Det vil si følelsene til taleren, men også hans tilhørere. Dette gjelder til og med når det blir pakket inn som logos, i form av selektiv bruk av fakta og misbruk av statistikk. Spørsmålet man sitter igjen med, er: Burde ikke Nilsen også ha tatt med kairos? Kan ikke det også være relevant for å forstå hatretorikk? Ifølge SNL er kairos definert som selve talesituasjonen, det som blir bestemmende «for talerens valg av argumenter, retoriske virkemidler, stil og så videre. Kairos henspiller på muligheten for å gripe øyeblikket, for å komme med rett ord til rett tid».
Man bør særlig notere seg dette med å «komme med rett ord til rett tid». Når jeg leser akkurat det, kommer jeg til å tenke på kommentarfelt under nyhetssaker som direkte eller indirekte har med temaer som islam, muslimer og innvandring å gjøre. I mange tilfeller er hatretorikken ikke bare avhengig av den som snakker (patos), emnet (logos) eller virkemidler (patos). Men også hvor (sted) og når (tid). La meg utdype dette ved å bruke et eksempel som Nilsen selv benytter seg av: nettstedet og debattforumet til organisasjonen SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge). Dette er ikke et hvilket som helst nettsted. Det er, som Nilsen antyder, et nettsted hvor muslimhat og rasisme florerer. Mye av innholdet på det nettstedet er hatretorikk rettet mot norske muslimer. Nilsen gjengir noen eksempler på dette. Andre kommentarer er trusler rettet mot navngitte norske politikere, som Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre:
Støre bør spørre hva folket vil. Det er det som er folkestyre. Men denne globalistagenten Støre har fått i oppdrag å ødelegge Norsk kultur og fylle opp land med selveste Satan som = ISLAM. Derfor burde han få samme skjebne som Olof Palme.
Konteksten for den kommentaren? Jo, det at Aps landsmøte gikk inn for at Norge skal ta imot 10 000 syriske kvoteflyktninger de neste to årene. Det er innlysende at dette ikke bare er hatretorikk på sitt verste, men også en kriminell ytring.
Sted og tid er også av betydning for hatretorikeren. Noen personer skriver rett og slett veldig drøye og hatefulle ting fordi de befinner seg på et bestemt sted til en bestemt tid. En del vil mene at det man i nyere tid har for vane å kalle ekkokammer, er en passende beskrivelse for SIANs nettsted og debattfora på Facebook. Men man trenger ikke gå til et eller annet obskurt nettsted for å underbygge hvor viktig sted og tid kan være for hatretorikere. Man finner bevis for det samme i kommentarfeltene til større norske aviser. Jeg nevnte tidligere VGs kommentarfelt under saker om flyktningkrisen i Middelhavet. VGTV laget nylig et program hvor de ringte noen av de som skrev de drøyeste kommentarene. Dette programmet skapte i ettertid noe debatt. Enkelte kritiserte VG for å henge ut de samme folkene som de vanligvis lar få komme med hatprat i kommentarfeltene. Men denne kritikken er etter mitt syn urimelig. Det å konfrontere hatretorikk er essensielt for å ivareta ofrenes menneskeverd. La oss bruke et eksempel for å illustrere dette: Det at du inviterer noen hjem til deg (og dermed gir dem en plattform), er ikke ensbetydende med at du aksepterer at de gjør sitt fornødne på teppet ditt.
Grunnen til at jeg mener at Nilsen også burde ta med eller se på hva kairos har å si for hatretorikken, er som følger: Flere av dem som ble oppringt, hevdet at det de skrev i kommentarfeltet, ikke bør tas så seriøst. Ifølge noen av dem er det nærmest forventet at man lirer fra seg drøye og hatefulle kommentarer i kommentarfeltet. På den måten kommer man med rett ord til rett tid. Hvordan hatretorikken i slike fora kan eskalere, og at dette er et hovedtrekk ved hatretorikk, er også Nilsen inne på: «Deltakerne i utvekslinger av hatefulle ytringer oppildner ofte hverandre.» (s. 12) Dette er noe av det som skjer i mange kommentarfelt på nett. Den ene drøye kommentaren avløser den andre. Nilsen skriver ellers at:
Hatretorikk er et kjennetegn ved ekstremisme og ekstremistiske miljøer. Språkbruken hører sammen med polariseringen mellom oss og dem, mellom inngrupper der det utmales fiendebilder. Formen er monologisk; den søker verken svar eller diskusjon, bare bekreftelse på sitt følelsesladete innhold. (s. 24)
Det gjennomgående – ikke bare i ekstreme, men også i en rekke moderate kommentarer – er motvilje, en motvilje overfor den Andre, uavhengig av om den Andre er innvandreren eller muslimen eller kvinnen. Eller, som i eksemplene over, båtflyktningen.
Hatretorikken er motviljens ektefødte avkom.
Hatretorikken er motviljens ektefødte avkom. Uten en slik motvilje ville det sannsynligvis ikke vært noe hatretorikk. Det andre avkommet heter dehumanisering. «Når en gruppe mennesker blir framstilt som mindre menneskelig gjennom ulike typer degraderende karakteristikker, kalles prosessen for umenneskeliggjøring eller dehumanisering. Språkbruk med dehumaniserende trekk er den alvorligste og farligste formen for hatprat», skriver Nilsen.
Hatprat og hatretorikk kan til tider være vanskelig å gjenkjenne. I en del tilfeller er den «pakket inn» og blir framstilt som et forsøk på å komme med legitime politiske meninger eller berettiga kritikk. Men er dette riktig? De som har det standpunktet, vil også forkaste hele hatprat-problematikken og si at det er snakk om sensur.
En del hevder altså at hatprat ikke finnes, og at begrepet inngår i et språklig univers der den politiske elite søker å kneble kritikere og begrense folks ytringsfrihet. Begrepet er bare et redskap for å få kritikerne av det som fremstår som det politisk korrekte, til å tie, hevdes det. (s. 43)
Hva gjør en ytring som handler om at mennesker ikke bør bli hjulpet, men heller overlates til drukningsdøden, politisk sett legitim? Hva gjør den til berettiga kritikk? Uavhengig av hvilket standpunkt man har i et omstridt tema som asyl- og innvandringspolitikk?
Nilsen skriver: «I hatretorikken er beviskraften for det meste tilsynelatende, fordi det som blir sagt, gjerne bygger på usannheter, overdrivelser og overgeneraliseringer.» (s. 22) Dette er det som kjennetegner store deler av den hatretorikken som er rettet mot etniske og religiøse minoriteter i Norge. Det enkelte individet er ikke å regne som individ lenger, men som en representant for en bestemt gruppe. «Hatretorikken generaliserer ofte ut fra enkelttilfeller.» (ibid.) De som bruker hatretorikk, anerkjenner ikke individet Mustafa eller individet Mikkel, men generaliserer dem som muslimen Mustafa og samen Mikkel ut fra de gruppene de tilhører. På den måten blir minoriteter tatt som identitetspolitiske gisler av hatretorikere. Du er først og fremst representant for en gruppe og ikke et selvstendig individ!
Nilsen nevner også den hatretorikken og diskrimineringen som rammet nordlendinger som flyttet til Oslo på 50- og 60-tallet. Dette til tross for at gruppen nordlendinger ikke er en etnisk eller religiøs minoritet, men en gruppe fra majoritetsbefolkningen (etniske nordmenn).
Hatretorikken har sånn sett gått gjennom en slags evolusjon: Først var den rettet mot nordlendinger, deretter mot norskpakistanere, og nå, i dagens fiendebilde, mot norske muslimer. «Med negative forestillinger om muslimer dukker begrepet snikislamisering opp i norsk dagligtale som et uttrykk for en felles oppfatning blant brukerne av begrepet. Det har en sammenheng med et nytt fiendebilde som trådte fram etter den kalde krigen.» (s. 42)
Hatretorikken er altså et produkt av gruppementalitet, eller oss mot dem. Det man kaller for hatretorikkens dualisme, «de gode» versus «de onde», er ifølge Nilsen «typisk for hatefulle ytringer». Individene i en bestemt gruppe har ikke individuelle forskjeller. En av de minoritetene som blir utsatt for dette, er norske muslimer. Antimuslimer mener at alle muslimer egentlig har de samme teologiske, politiske og ideologiske standpunkter ene og alene fordi de tilhører den samme verdensreligionen (ifølge antimuslimer er islam for øvrig ikke en verdensreligion, men en politisk ideologi). På den måten blir muslimer – det vil si ifølge hatretorikere som også er antimuslimer – nærmest å regne som en enhetlig organisme som tenker og handler kollektivt hele tiden. Hvor gruppens endelige mål er å erobre hele verden. Litt som Borgene i Star Trek. Den eneste forskjellen er kanskje at Borgene ønsker å erobre hele galaksen, mens muslimene angivelig tar til takke med denne kloden. Dette konspiratoriske verdensbildet er en del av hatretorikken til mange forskjellige typer hatretorikere, og ikke bare såkalte kontrajihadister.
Konspirasjonsteorier er et egnet utgangspunkt for å skape fiendebilder. Å skape eller forsterke fiendebilder handler om å umenneskeliggjøre folk. Det lages en fortelling om forholdet mellom de involverte gruppene. Det er oss mot dem. De kjente mot de fremmede. De snille mot de onde. De verdige for de uverdige. (s. 56)
Den egentlige kontrajihadisten. Ordet jihad er arabisk og betyr å anstrenge seg i sin trospraksis. I diskursen om islam og muslimer etter 9/11 blir det uriktig oversatt som «hellig krig». Kontrajihadist har en litt lengre forhistorie enn 22/7, men det er etter terrorangrepet det har blitt vanlig å bruke det i den offentlige samtalen i Norge. Ordet blir definert, redegjort for og brukt i en rekke artikler og bøker som har kommet ut de siste årene. Hvem eller hva er kontrajihadistene? «Kontrajihadistene spår undergang, kulturelt selvmord og borgerkrig, og de sprer falske bilder av muslimer som en evig fiende gjennom tendensiøse og feilaktige påstander.» (s. 61) I første omgang høres en kontrajihadist ut som en som ene og alene er mot (kontra) jihadister. En som er mot de som hevder at de driver på med hellig krig i islams navn. En motstander av det man kaller for jihadismen. Men dette er villedende og upresist.
Den såkalte kontrajihadisten er nemlig først og fremst en hatretoriker som har en sterk aversjon mot muslimer og det han/hun kaller for ikke-muslimske svikere eller den politisk korrekte eliten. Ja, det hender at den såkalte kontrajihadisten vil vise til de overgrepene som islamistiske ekstremister begår i konfliktområder på kloden. Men det er først og fremst den vanlige muslimen og den vanlige ikke-muslimen som er uenig med ham politisk og ideologisk, som hatet er rettet mot. Ikke bare mot islamistiske ekstremister. Kontrajihadisten har det Nilsen kaller for en essensialistisk forståelse av islam og muslimer.
Typisk for deltakerne i denne bevegelsen er manglende vilje og evne til å skille mellom ekstreme islamister, som al-Qaida og lignende bevegelser, og det store flertallet av muslimer som avviser ekstremistiske synspunkter. I denne forståelsen er alle muslimer ekstremister og tilhengere av en totalitær ideologi. Det finnes ikke noe slikt som moderate muslimer. Her hersker en essensialistisk forståelse av islam. (s. 62)
Det skal nevnes at man også kan problematisere bruken av uttrykket «moderate muslimer», som Nilsen og en del andre har for vane å bruke. Mange fredelige, demokrativennlige og praktiserende muslimer vil oppfatte bruken av betegnelsen «moderat» som et uheldig forsøk på å bruke ekstremister som målestokk for hva en muslim er eller bør være. Når var det siste gang man hørte følgende ordbruk: moderat buddhist eller moderat kristen? Men ellers er Nilsen inne på det vesentlige og viktige: Kontrajihadister er ikke nødvendigvis kontrajihadister i ordets rette forstand. Nei, det er kanskje riktigere å kalle dem høyreradikale og anti-muslimer. Men finnes det andre der ute som kan kalles kontrajihadister? Kan man tillegge det ordet en annen mening? Eller bør man forkaste det fullstendig? Nilsen nevner hvordan afro-amerikanere tok eierskap over ordet nigger. Det skal nevnes at ordet er kontroversielt blant afro-amerikanere også, men blir veldig mye brukt i for eksempel den amerikanske hiphop-kulturen. Kan det tenkes at man kan gjøre det samme med ordet kontrajihadist? Eller er dette enklere sagt enn gjort? Er det kanskje forskjeller? Det er i alle fall en viss likhet. Kontrajihadist kan jo også bli ansett for å være et skjellsord, akkurat som ordene «nigger» og «pakkis» blir av mange mennesker.
Jeg vil tro at hvis man prøver å ta begrepet «kontrajihadist» i ordets rette og positive mening, altså ikke som et skjellsord for høyreradikale antimuslimer, kan det kanskje beskrive mennesker med (eller uten) muslimsk bakgrunn som kjemper mot ekstremisme og fundamentalisme på vår klode? Noen av disse modige menneskene møter vi i den amerikanske jusprofessoren Karima Bennounes bok Your Fatwa Does Not Apply Here (2013). Bennoune har reist til store deler av det man kaller for den muslimske verden, og intervjuet muslimer som på en eller annen måte gjennom kunsten, litteraturen, idretten eller politikken jobber mot voldelig ekstremisme og fundamentalisme. Bennoune har møtt ildsjeler som setter liv og helse i fare for å forandre sitt lokalsamfunn, og dette gjør de uten å ty til hatretorikk. Dette er stemmer som sjelden når fram til vestlige ører.
I Afghanistan tok organisasjonen Unge Kvinner For Forandring til gatene i Kabul for å fordømme seksuell trakassering. De lot seg ikke påvirke av frykten for trusler. I Minneapolis organiserte Abdirizak Bihi en Ramadan-basketballturnering for somaliske flyktninger for å motvirke rekrutteringen til Al Shabaab. I Egypt forsøkte kvinnelige demonstranter å vinne tilbake Tahrir-plassen på den internasjonale kvinnedagen til tross for faren for å bli trakassert av fundamentalister. I nabolandet Sudan ble kvinneaktivister dratt ut fra en demonstrasjon i Khartoum. Demonstrasjonen var mot pisking av kvinner som brukte bukse. Men de lovet å komme tilbake igjen og igjen. (2)
Om ytringsansvar. «På forhånd kan man aldri vite helt sikkert hvordan det man sier, virker», skriver Nilsen i begynnelsen av boka (s. 7). Personlig vil jeg hevde at det utsagnet er en smule bastant. Mye menneskelig kommunikasjon handler om kroppsspråk. Du kan til tider gjette deg fram til hvilken reaksjon du vil få, av å se på andres kroppsspråk før du ytrer deg.
En av de første gangene uttrykket ytringsansvar ble brukt i den offentlige samtalen i Norge i nyere tid, var i en kronikk i Aftenposten datert 22. august 2011. Kronikkforfatterne Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen, Arne Johan Vetlesen og Bushra Ishaq skrev: «I ytringsansvaret ligger det at man i sin utøvelse av ytringsfriheten ivaretar hensynet og rettighetene til andre. Dette handler i siste instans om hvilket samfunn vi vil ha, og ønsker å bygge sammen.» Bakteppet var til dels det fryktelige terrorangrepet som fant sted 22. juli samme år, men også det hatefulle debattklimaet som kronikkforfatterne mener eksisterte før terrorangrepet. Mange mennesker spurte seg selv og andre i ukene etter 22/7 om det fantes noen direkte sammenheng mellom ytring og handling. Det er jo liten tvil om at terskelen for å mene sterkt på internett er ganske lav. Men det å gå fra å mene noe drøyt og hatefullt på nett til å ty til handlinger som hatkriminalitet og terror er fortsatt et stort steg å ta.
Handlinger kan være hatpratens logiske konsekvens.
Nilsen konstaterer at handlinger kan være hatpratens logiske konsekvens. De færreste mener at en ytring ikke også er en form for handling, eller nærmere bestemt: en språkhandling. Det er også de færreste som mener at myndige enkeltindivider ikke er moralsk ansvarlige eller til og med juridisk ansvarlige for sine handlinger, inkludert språkhandlinger eller det som verre er: fysiske handlinger. Til tross for en viss enighet om og forståelse for at en ytring ikke trenger å føre til en fysisk handling, viste det seg å være enklere sagt enn gjort å bli enige om hvorfor man bør kreve ytringsansvar i den offentlige samtalen. For hva legger man i det? Noen av begrepets kritikere, som for eksempel det liberalkonservative tidsskriftet Minerva, mener at det bør forkastes. Andre hevder på sin side at det å introdusere ytringsansvar som et krav i den offentlige samtalen vil være jevngodt med å innføre tankepoliti og sensur.
Men spørsmålet som både tilhengere og kritikere kanskje bør reflektere mer over, er hvorvidt det å praktisere ytringsansvar kan være med på å forebygge hatprat.
Jeg vil si at mye av det man kaller for ytringsansvar, i stor grad handler om å forstå kontekst. Sett på denne måten kan de som argumenterer for ytringsansvar, ha et godt poeng. Det er i mange tilfeller for enkelt å tro at ytringer finner sted utenfor den politiske og ideologiske diskursen vi alle befinner oss i. For eksempel handlet en god del av den såkalte karikaturstriden ikke bare om karikaturer, men om den politiske og ideologiske diskursen som var og fortsatt er dominerende i vår tid. I en tid hvor vestlige land er helt eller delvis involvert i to kriger, i Afghanistan og Irak. I en tid hvor islamistisk ekstremisme har nådd sitt klimaks i form av terrorgrupper som IS og Boko Haram. Grupper som ikke lenger bare utfører terrorangrep som sine forgjengere (al-Qaida), men som også har erobret og begynt å administrere store landområder i Midtøsten og Vest-Afrika.
Ytringer må forstås i en slik sosial og global virkelighet. Et av de største feilgrepene som noen politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og til og med noen akademikere har begått, er å begrense karikaturstriden til ene og alene å handle om ytringsfriheten og satirens rolle i den offentlige samtalen.
Hatpratens konsekvenser. I et av kapitlene undersøker Nilsen forholdet mellom handlinger og ytring. Da trekker hun fram terrorisme som et eksempel på den ytterste konsekvensen av hatprat ispedd konspirasjonsteorier. Det er kanskje akkurat her en del lesere vil reagere kritisk? Som tidligere nevnt vil dette særlig gjelde de som er kritisk til bruken av ord som hatprat og hatytringer i det hele tatt. Men dette kan også gjelde de som aksepterer denne ordbruken som beskrivende for hatefulle ytringer, men som fortsatt er kritiske til at ytringer blir sidestilt med terrorhandlinger. Noe som Nilsen i grunnen ikke gjør. Men dette er en vanlig ideologisk kjepphest blant noen såkalte ytringsfrihetsfundamentalister, som ikke ønsker å erkjenne at hatprat og konspirasjonsteorier ofte er kilde til terrorisme og hatkriminalitet.
Nilsen viser også til en dobbelstandard som sier en del om den norske eller den vestlige diskursen om terrorisme generelt. Mens rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik pågikk i Oslo tinghus, var det en annen rettssak som pågikk tusen mil unna i en rettssal i New York. Det var saken mot Khalid Sheikh Muhammad, den antatte hovedhjernen bak terrorangrepet i 11. september 2011. En del framstilte Breivik som en ideologisk einstøing og psykisk syk. Det samme ble ikke gjort med Khalid Sheikh Muhammad. Han var ikke bare en del av en flokk, men også frisk og tilregnelig, ifølge mange vestlige kommentatorer. Deler av norsk media og offentlighet og til og med en del norske politikere gjorde dette helt eller til en viss grad. Om akkurat disse merkelappene skriver Nilsen:
I likhet med Khalid Sheikh Muhammad er ikke Breivik en ideologisk einstøing, for han er ikke alene om å mene at Europa må reddes fra muslimene. Som Khalid og andre terrorister er han påvirket av et konspirasjonsteoretisk miljø. Khalid er påvirket av militant islamisme. Breivik er påvirket av de såkalt kontrajihadistiske miljøene. (s. 85)
Hvordan forebygge og bekjempe hatprat? Mot slutten av boka blir spørsmålet: Hva gjør vi med hatprat? Hvordan skal man forebygge og bekjempe det? Hva slags redskaper har man? Slik jeg ser det, har man først og fremst tre redskaper: 1) lovverket, 2) sivilsamfunnets mobilisering mot hatprat, og i forlengelsen av dette: 3) det enkelte individs moralske plikt til å konfrontere hatprat. Som Nilsen påpeker, er de fleste hatefulle ytringer «imidlertid ikke straffbare» (s. 10). Dette betyr i klartekst at der jussen ikke rekker, må det enkelte individ trå til for å bekjempe hatprat. Dette kan være en tung utfordring. Men det er fortsatt en viktig oppgave.
Nilsen fokuserer mye på at det enkelte individet har som moralsk oppgave å forebygge og bekjempe hatprat, og lister i den forbindelse opp sju punkter: Ta ordene, skap aksept for annerledeshet, still opp for hverandre, ansvarliggjør, bryt tausheten, frem kunnskap, søk en språklig bevissthet. Når det er sagt, er det flere ting jeg savner i Nilsens liste. En av dem er nevnt: å styrke lovverket (f.eks. være sterkt kritisk til de politiske kreftene som ønsker å oppheve § 135). Bekjempelsen av hatprat blir ikke nødvendigvis enklere av at tre stortingspartier (Høyre, FrP og Venstre) har gått inn for å oppheve den såkalte rasismeparagrafen § 135a. En paragraf som er et vern for minoriteter i vårt samfunn, noe en rekke saker og dommer de siste årene har vist.
Noe annet som også kan være viktig å reagere mot, er når hatprat som man finner blant kontrajihadister eller i avisers kommentarfelt eller lugubre avkroker på nettet, indirekte eller direkte kommer seg inn i den offentlige samtalen. Når for eksempel sentrale politikere, samfunnsdebattanter og til og med akademikere reproduserer hatprat. Når hatpratet til og med når Løvebakken og Regjeringskvartalet. Da har hatretorikken nådd altfor langt.
Det må ikke være slik. Informasjon og kunnskap er vel og bra, men det er også viktig at vanlige folk tar til motmæle. Det er viktig at man konfronterer og ikke inntar en likegyldig holdning til en problematikk som daglig rammer mange av våre samfunnsborgere. For å sitere Øverland igjen: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv.»
Det er noen som mener at man må la hatprat og hatretorikk få slippe til i offentligheten slik at man kan bekjempe det i åpenhet. Til hvilken pris? Og hvorfor praktiserer ikke de som sier slikt, det de preker? Hvorfor uteblir deres konfrontasjon når hatretorikken er så synlig og åpenlys? For hatprat gjør noe med mennesker. Det er ikke bare ord som er krenkende og sårende, det er også ord og språk som kan åpne opp for reell diskriminering av enkeltpersoner (f.eks. da en sentral politiker fra et nåværende regjeringsparti foreslo å deportere romfolk sommeren 2012). Ord som ikke bare kan åpne for et politisk ordskifte som kan være sårende, men påfølgende politiske vedtak som i praksis begrenser minoriteters rettigheter (f.eks. tiggeforbud – det er i praksis ment å begrense ytringsfriheten til en bestemt folkegruppe). Da bør man rope varsku på vegne av de hatretorikken går utover. «Ofrene for hatretorikk rammes av negative holdninger og oppfatninger i samfunnet. Hatretorikken forteller utvalgte folkegrupper at de ikke er ønsket i samfunnet, og språkbruken kan gjøre at de føler seg truet, usikre og redde», skriver Anne Birgitta Nilsen (s. 19).
Man bør være veldig forsiktig så ønsket om mer åpenhet for denne typen ytringer ikke ender opp som aksept for og likegyldighet til den intoleransen som hatprat i bunn og grunn er et uttrykk for. Som den østerrikske filosofen Karl Popper formulerte det i tobindsverket Det åpne samfunn og dets fiender: «Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til ikke å tolerere intoleranse.» Av den grunn og med den innsikten man sitter igjen med etter å ha lest Nilsens bok, bør man konkludere med følgende: Det bør finnes grenser for hvor mye man skal tolerere i det offentlige ordskiftet. Hatprat og hatretorikk går klart over denne grensen. Det krenker menneskeverdet, ødelegger det offentlige ordskiftet og gir næring til et konspiratorisk verdensbilde som kan gi grobunn for voldelig ekstremisme.
(1) Anne Birgitta Nilsen, 2014. Hatprat. Cappelen Damm, Oslo.
(2) Fritt oversatt fra bokas hjemmeside: karimabennoune.com/books/your-fatwa-does-not-apply-here
Artikkelen er hentet fra Vinduet 2/2015, som lanseres 20. august.