Usynlige utlendinger?

40 prosent av akademikerne i Norge er modne for utskiftning, melder Morgenbladet 14. juli, med bakgrunn i tall fra Database for statistikk om høyere utdannelse (DBH) og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Konkurransen om de yngre akademikerne kan bli stor, både i og utenfor universitetene. Men det er åpenbart ingen som tror at konkurransen om de mest prestisjefylte stillingene vil avta.
Historiker Nils Rune Langeland sier til Morgenbladet at sekstiåtternes barn kommer til å ta over etter sekstiåtterne. Man må ha vært inkludert i eller i nærheten av sekstiåtternes regime for å slippe inn, premissene for ansettelser bestemmes i uformelle fora og er et resultat av politiske prosesser i miljøene. Langeland er nok ikke alene om de synspunktene. Men de største forskningsmiljøene støttes i dag av et massivt innslag av folk som intet har å gjøre med de norske sekstiåtterne: utlendingene i Norge.

Antall forskere med utenlandsk bakgrunn er mer enn fordoblet i løpet av 1990-årene. Den siste tall-oversikten er fra 2001, og da utgjorde utlendingene over 12 prosent av forskerpopulasjonen i akademia. I alt var nærmere hundre nasjoner representert. Flertallet kom fra Norden og OECD-landene for øvrig. Andelen av forskerrekrutter fra økonomisk svakere utviklede regioner var også betydelig – to av fem utenlandske forskerrekrutter kom fra slike verdensområder.
Siden 2001 har antall utlendinger fortsatt å øke. Andreas Høy Knudsen gir følgende eksempel i Forskerforum 10/2005: Ved Universitetet i Bergen var 17 prosent av de vitenskapelig nyansatte på Matematisk-naturvitenskapelig fakultet rekruttert fra utlandet. I 2005 har tallet på nytilsatte rekruttert fra utlandet økt til 42 prosent – det gjelder forskerstillinger, faste vitenskapelige stillinger og stipendiater under ett. Rekrutteringen skjer fra hele verden. Innenfor matematikk og naturvitenskap har utlendinger 24 prosent av vitenskapelige stillinger, i humaniora og teknologifag rundt 20 prosent, i medisin og landbruksfag i underkant av ti prosent.
Et betydelig bidrag fra utlendingene, med andre ord, og enda gjelder disse tallene bare personer som har et annet statsborgerskap enn norsk som sitt første registrerte. I tillegg til dette kommer det etter hvert deres barn – "innvandrerne" som aldri har hatt et annet statsborgerskap enn norsk. Og fordi utenlandske forskere er noe yngre enn de innfødte, vil andelen utlendinger under 55 år være høyere enn de generelle andelene angitt ovenfor.

Da blir det direkte oppsiktsvekkende når det fortsatt spres argumenter om at norske "intellektuelle" og "akademikere" kan tillate seg å være "innvandrervennlige" fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. Vi vet alle at konkurransen om drømmestillingen – den som også definerer ens identitet – kan være så hard som noen, også for dem som allerede har en jobb å gå til. Det er simpelthen en myte at etnisk norske akademikere skulle være skånet for konkurranse fra andre (med mindre man skulle påstå at de kan regne med å bli automatisk favorisert. Det hadde vært en interessant påstand).
Nei, heldigvis finnes det et betydelig innslag av dyktige innvandrere i akademia. Og normalt vil de etnisk norske være utsatt for en bredere faglig konkurranse. Blir de innvandrerfiendtlige av den grunn? Har de siste årenes stemningsskifte i forhold til innvandringen noe å gjøre med økningen av det utenlandske bidraget? Virkeligheten er aldri så enkel som at de som er i konkurranse om de samme godene, automatisk har en fiendtlig innstilling til hverandre. (Ellers hadde vi for eksempel aldri hatt et næringsliv som samlet seg for å forsvare felles interesser.) Derimot er det fullt mulig for en person å forstå behovet for innvandrerne og nytten landet har av dem, og samtidig ubevisst gå ut fra at en selv og ens barn vil nyte godt av etniske fordeler.

Sekstiåtternes barn som måtte satse på en karriere som forskere innenfor eller utenfor akademia, befinner seg objektivt sett i en konkurransesituasjon overfor utlendingene og deres barn. Blir alle behandlet på grunnlag av faglig kompetanse, vil normalt enkelte etnisk norske se de beste stillingene gå til noen andre.
Samtidig er det klart at uten utlendingene vil norsk forskning knapt ha noen fremtid. Det er fremdeles et åpent spørsmål hvorvidt Norge vil kunne finne den kompetansen landet trenger – også med dagens utenlandske bidrag. Uten utlendingene har landet ikke nubbesjans til å få realisert så mye som en brøkdel av sine ambisjoner med hensyn til forskning og utvikling. Bunnen hadde simpelthen falt ut av de mest sentrale fag, og sjansen for de enkelte miljøene til å hevde seg internasjonalt ville blitt forsvinnende liten. Det ville også gått ut over enkeltpersoner.
Som kjent ligger ikke Norge spesielt godt an i utgangspunktet i den internasjonale konkurransen om å tiltrekke seg vitenskapelig arbeidskraft. Landet ligger perifert i Europa, arbeidsmarkedet er begrenset og språkområdet også perifert. Den systematiske undersøkelsen av utenlandsforskere som Lars Nerdrum, Inge Ramberg og Bo Sarpebakken utførte for tre år siden (NIFU skriftserie 10/2003) er svært lærerik i denne sammenhengen.
De spurte hvilke forhold som var viktigst for avgjørelsen om å komme til Norge. De aller fleste utenlandske forskere kom nok til Norge på grunn av flere, sammensatte forhold. Over en tredjedel kom til Norge ved å "følge hjertet", fikk kjæreste i Norge eller fulgte livsledsageren hit – familiegjenforening, altså. Omtrent en tredjedel kom til Norge primært på grunn av faglige forhold og arbeidsmarkedets muligheter. Etter å ha innvandret til Norge var det flere som fant Norge mindre attraktivt enn alternative land som var aktuelle for dem, enn det var som mente at Norge er mer attraktivt enn alternative land.
Så mange som en tredjedel av respondentene opplevde at immigrasjonsmyndighetene skapte hindringer for dem. Dette er oppsiktsvekkende når over 80 prosent av dem kom fra EU-land – og dette før EU-utvidelsen. Godt over en tredjedel av dem følte at de var uvelkomne i mer eller mindre sterk grad. Vel 60 prosent opplevde sosiale og kulturelle forskjeller som en hindring. Det er virkelig verdt å merke seg at forskjellene mellom vestlig og ikke-vestlig ikke er så store som man vil ha det til – ikke bare er det et stort flertall fra EU-land blant de spurte, men en fjerdedel av dem kom fra andre nordiske land. Som forfatterne skriver: "Det antyder at det ikke er så lett å være utlending i det relativt homogene norske samfunnet."
For meg antyder det også at den såkalte innvandrerdebatten, med sine stereotypier om ressurssvake, motvillige og uvitende innvandrere, har adskillig flere negative konsekvenser enn det man kunne tro i første omgang.
Les også intervju med Nina Dessau på side 11.