Langs veien ligger råtnende lik. Fedre og sønner om hverandre. Hele generasjoner utslettet. Et felttog må ha passert – kanskje var det Den vestlige kanon som rullet forbi, ledsaget av Shakespeare-elskeren Harold Bloom?
Så altfor forkjært er dette bildet ikke, for mye av litteraturhistorien nedtegnes vitterlig i militarismens retorikk: Sønner «myrder» sine fedre, det tales om «fronter», «opprør», «kamp» – og kvinnene blir bare unntaksvis utkalt til tjeneste. Eller de faller i kryssilden. Men hva gjør vel det, så lenge fronten stadig rykker fremover?
– Det er på å høy tid å utfordre ideen om en lineært fremskridende litteraturhistorisk progresjon, mener Susanne Christensen, litteraturkritiker og redaktør i undergrunnsforlaget Gasspedal.
– Denne forestillingen synes meg uløselig knyttet til en høymodernistisk tanke om Den Store Kunst, og litteraturen som en kamp mellom fedre og sønner. I dag er det langt viktigere å rydde opp etter den vestlige kanons fremtog.
– Å skue etter «det nye», som Jan Kjærstad gjorde i Morgenbladet for fire uker siden, er altså ikke spesielt givende?
– Kjærstads uttalelser fremsettes i en ganske knirkende og rusten retorikk – en retorikk som synes infisert av et maskulint språkvirus: Han snakker om «progresjon», «voldsom prestasjon» og så videre. Den feministiske kulturfilosofen Camille Paglia ville sagt at denne språkbruken knytter an til kroppens metaforikk, som har røtter helt tilbake til urmannens opplevelse av maktfull overskridelse da han oppdager at hans kropp er innrettet på hageslangevis. Han kan tisse på ilden, så slukker den; kvinnen kan bare «vanne» den marken hun står på. Og leter man som Kjærstad etter det «pirrende» og «uvanlige», er det bare å kikke i reklametrykksakene, hevder Christensen. Bløt avantgarde. Mot denne kritikken av kunstens fremskrittsoptimisme kunne man innvende at – nåvel – den jo ikke er spesielt ny. Men deri ligger selvsagt noe av problemet: Hvorfor må ytringer og problemstillinger på død og liv være «nye» for å fortjene det litterære feltets oppmerksomhet?
– Jeg kan ikke se hvorfor «det nye» skal være spesielt attråverdig. Målet for litteraturen må være å frembringe noe som utfordrer. Jeg er heller ikke enig med Kjærstad i at kritikerne ukritisk hyller gjentakelsen: Det er snarere gjenkjennelsen man lengter etter, mener Christensen.
– Generasjonserfaringer og samlivsproblematikk, som åtti prosent av litteraturen synes full av, viser et enormt behov for bekreftelse. Gjentakelsen, derimot, kan være enormt eksperimentell og utfordrende – og ofte helt nødvendig for at formene kan tømmes.
– Avantgarden kan altså erklæres for død og begravet?
– Nei, men det er på tide å lete etter avantgarder som har andre dynamikker, andre taktiliteter, enn den historiske. I den tradisjonelle forståelsen av avantgarden fremstår jo denne som steinhard, overskridende, maskulin. Den engelske kunsthistorikeren Griselda Pollock har påpekt at tekstilkunsten betraktes som ikke-radikal i all sin ettergivende stofflighet: Den betegnes per automatikk som håndverk, ikke stor kunst – selv om eksempelvis Tracey Emin lager virkelig radikal kunst med nål og tråd. Dette paradigmet fortjener å bli utfordret. Hvorfor ikke en bløt avantgarde, en ullen avantgarde? Eller: En stillestående avantgarde?
– Men i så fall beveger man seg farlig nær en forestilling om kvinnen som naturlig «mild» og «konfliktsky»...?
– Jeg skal ikke uløselig knytte dette til noe feminint, men på bakgrunn av de urimelig få kvinnelige debutantene sist bokhøst tror jeg det er på tide med et visst mål av strategisk essensialisme, som Gayatri Spivak kaller det: Det er mulig å mime at man er en ensartet gruppe, selv om man ikke tror på de essensialistiske dogmene. Denne strategien kan forsvares fordi kvinner stadig mangler en stemme innenfor kulturen. Det finnes et enormt potensial som forblir i det dunkle, kanskje nettopp fordi aktørene fører en retorikk som i tilfellet med Kjærstad-intervjuet. De yngre, mannlige forfatterne har begynt å mumle om en ny fornemmelse av at også deres identitet er knyttet opp til kjønn – foreløpig kommer dette mest til uttrykk som eksplisitt sexisme. Jeg håper det skyldes at vi befinner oss i en overgangsfase, sier Christensen, og legger til:
– Men huff, nå sier jeg jo nesten det samme som Kjærstad! Forestillingen om den linære tid dukket opp igjen ...Litterær aksjonisme. En dag i desember 2000 forlot den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen leilighet, kone og barn og gikk ut på gaten som Claus Nielsen – mannen uten personnummer, uten historie, uten hukommelse. Etter å ha tilbrakt noen uker som boms ved Hovedbanegården fikk han et stort oppslag i tabloidavisen Ekstra Bladet, under overskriften «Hvem er jeg?». Her ble man fortalt at det var «uklart hva der har forårsaget Claus Nielsens hukommelsestab», og avisen ba leserne om å ringe inn og hjelpe.
Drøye to år senere forelå biografien Claus Beck-Nielsen (1963-2001), som oppsummerer hendelsesforløpet i tekst og bilder. For Beck-Nielsens selv-filleproletarisering var et nøye uttenkt kunstprosjekt – og et prosjekt norske forfattere gjerne må la seg inspirere av, slik Susanne Christensen ser det.
– Beck-Nielsen har bakgrunn som dramatiker og skuespiller, og er tydelig inspirert av situasjonistene – en avantgardebevegelse som dessverre ikke vies like stor oppmerksomhet som dadaister og surrealister. Beck-Nielsen er ikke opptatt av det litterære som sådan, av teksten som tekst, men av handlinger, sier Christensen.
– I norsk sammenheng representerer Matias Faldbakkens intervensjoner noe av det samme. I et felt hvor mange stadig glor og glor etter Den Ene og Verket, er alle tilløp til aksjonisme av det gode. Litteraturen er et sosialt rom, og innenfor dette rommet kan de forskjelligste litterære handlinger forekomme. Bare noen av disse er i bokform.
– Står vi foran en konseptuell vending i litteraturen – et farvel til modernismens mas om «det spesifikt litterære»?
– Kan hende. Jeg er i hvert fall overbevist om at «det nye» ikke kan springe ut av én eneste hjerne; den slags er ikke lenger mulig. For samtidslitteraturen har møter, samtaler, seminarer og festivaler vært langt viktigere enn enkeltutgivelser – om det så er i København eller på det norske Vestlandet.
– Og av dette følger det også at man interesserer seg mer for mekanismene i den litterære offentligheten enn av den individuelle skaperkraft ...?
– Ja. Dagens forfatter er ikke forfatter i kraft av et produkt, men i kraft av litterær aktivitet. Hun bør bære minst ti hatter, ikke én tiara. Og hun må risikere å gjøre seg ugjenkjennelig – selv om dette i storforlagenes øyne er synonymt med å bli «usalgbar». Stille protest. Christensen har synspunkter også på Kjærstads påstand om at «eksperimentelle og nyskapende prosjekter gjennomgående blir slått hardt ned på». Taushet er en langt vanligere sanksjonsform enn slakt, mener hun.
– De eksperimentelle prosjektene møtes kun i enkeltstående tilfeller med aggresjon; slakt forekommer først og fremst når kritikeren aner et potensial for å markere seg i forhold til verker som oppfattes som lavkulturelle og mindreverdige. I tvilstilfellene trekker kritikken seg tilbake i en nær enstemmig taushet. Den våger ikke å innreflektere sin egen tvil, sitt eget prosjekts umulighet. For eksempel blir forfattere som Ole Robert Sunde og Lars R. Engebretsen stort sett ikke anmeldt.
– Hva tenker du om Tom Egil Hvervens påstand om en diskrepans mellom prosa- og poesikritikken: Den eksperimentelle poesien møtes med større velvilje enn mer likefrem poesi?
– Det er et utsagn jeg stusser litt over. For det første reagerer jeg over at han plasserer så vidt forskjellige poeter som Inger Elisabeth Hansen, Tone Hødnebø og Steinar Opstad i samme bås. Hansen kan for eksempel like gjerne beskrives som «enkel». I tillegg synes jeg Hvervens uttalelse impliserer at den norske kritikerstanden har svært dårlig selvtillit: Han antyder nærmest at flertallet av kritikerne justerer sine anmeldelser etter en Henning Hagerups smaksdommer. Hvis dette er faktisk tilfelle, er det selvsagt uhyre sørgelig. Kritikergjerningen krever en betydelig dose selvtillit og guts, mener Susanne Christensen.
Ingen kommentarer