Knut Vaage/Jon Fosse:
Nokon kjem til å komme
Opera
Urpremiere på Black Box Teater 6/10
Ultimafestivalen
En eiendommelig blanding av eksistensiell ensomhet og paranoia er nærværende fra første øyeblikk i duoen Jon Fosse og Knut Vaages opera Nokon kjem til å komme, som hadde urpremiere på Ultimafestivalens 2. dag. Fosses teaterstykke fra 1996, som har vært fremført med stor suksess både her hjemme og i utlandet, er allerede å regne som en norsk litteraturklassiker, og forventningen og spenningen har vært stor i forkant av dette første forsøk på å overføre et av Fosses verk til operascenen.
Stykkets to hovedpersoner Han og Ho inntar sitt nye hus i et øde havgap med et ønske om å leve avsondret fra verden og fra andre mennesker. Men allerede verkets tittel og de første replikkene bærer et fatalistisk bud om at man er dømt så og si, til å forholde seg til «den andre»; noen vil komme. Og Mannen sitter da også fra stykkets begynnelse lett henslengt bakerst på scenen foran det symboltunge havbølgebakteppet innevarslende den evige skjebnebestemte forandring og usikkerhet. Ingenting, og slett ikke menneskelige relasjoner, er evig stabile. Slik blir også hovedrolleparets interaksjoner manifestasjoner av en dyp menneskelig usikkerhet, hvor sann kommunikasjon i bunn og grunn er umulig. Dialogen dem imellom fremstår mer som avbrutte monologer enn noen egentlig samtale, og de rives mellom sjalusi og ensomhet. Deres største håp er like mye en eksistensiell forbannelse: «å vere åleine saman».
Paret oppleves nærmest som på flukt fra en fortid, men fortiden innhenter nådeløst som «bestemors gjenglemte potte med piss» som fortsatt står under senga i det nye huset. Spillet med en undertrykt fortid og en stadig henspeiling på hva som vil komme til å skje, gir hele stykket et sjeldent dramatisk sug, hvor den meget enkle ytre handlingen på en svært oppslukende måte nærmest blir ført videre av seg selv. Jon Fosses drama og Knut Vaages effektive bearbeidelse fremstår faktisk som en drøm av en operalibretto med en tekst som på overflaten er enkel, men samtidig er nær poesien og fjernet fra realistisk hverdagssnakk på samme måte som det å synge til hverandre som man gjør i en opera, vel knapt kan sies å være særlig realistisk.
Pierre Boulez, som jo har uttalt seg om det meste, erklærte operaen som en avsluttet genre med Alban Bergs moderne klassikere Wozzeck og Lulu, den siste fortsatt uferdig ved komponistens død i 1935. Med disse helstøpte, dramatisk fullkomne og symfonisk gjennomkomponerte verkene hadde den romantisk-episke patosbefengte opera og alt dets apparat utspilt sin rolle, og Boulez føyde til sin berømte kommentar «brenn operahusene!». At ingen tok Boulez' oppfordring bokstavelig er kanskje like greit og komponistene har heller ikke på noen måte fraholdt seg å skrive operaer. Man kunne kanskje likevel forsøke seg med en utbrukt parafrase: «Opera is not dead, it just smells funny». Det er i hvert fall helt klart at med de sentrale operakomponistene på 60 og 70-tallet som Luciano Berio, Gyšrgy Ligeti og ikke minst Mauricio Kagel, ble operaens oppstyltede og konservative konvensjoner problematisert og operaene bar ofte preg av å nærmest være metaoperaer som først og fremst var en postmoderne diskusjon og kritikk av genre, og hvor parodien som oftest var svært nærliggende.
Jeg vet ikke i hvor stor grad Knut Vaage har tatt refleksjonene omkring den moderne opera inn over seg. I hvert fall virker han uforskammet komfortabel med mye av tradisjonens nedarvede former og virkemidler i sitt nye verk. Ikke minst gjelder dette bruken av høyrøstede sangere med rikelig affektert vibrato, tydelige konsonanter og uforståelige vokaler. Orkesterpartiet, som tidvis er både suggererende og lekkert skrevet, er som hos Wagner hovedbærer av de psykologiske over- og understrømmene i akkompagnement av sangerne og i utdypende mellomspill. Det benyttes også instrumentale etterlikninger av konkrete lyder. Mest vellykket er etter min mening den innledende stiliserte bølgestøyen som i tillegg til å angi sted og miljø er bærer av mangetydige lydlige metaforer og ikke minst er kilde til interessant musikalsk materiale med muligheter for variasjonsrikdom og klanglige finesser. Vaage har videre grepet til en muligens litt for opplagt ledemotivbruk hvor personer eller sentrale ideer får sin egen lille musikalsk-tematiske avbildning som avspilles når handlingen bringer elementet i fokus. En slik teknikk kan på sitt beste anspore til komplekse og dynamiske personskildringer og som en motor for formutviklingen, men blir for ofte forutsigbare repetisjoner av tidligere hørt materiale i denne sammenheng.
Vaage velger også å bruke en svært så bred palett av kompositoriske stiler fra ekspresjonisme via Lachenmann-aktige støylyder til vals og trekk fra jazzmusikk, for så vidt imponerende i seg selv, men dette står for meg i stor kontrast til Fosses minimalistiske og rendyrkede språkføring. Stilblanding og stilbrudd har derimot befestet seg som et trekk ved moderne opera som et velbrukt og effektivt middel for å skape dramatisk variasjon og umiddelbare emosjonelle reaksjoner og assosiasjoner, ikke minst hos nevnte Alban Berg hvor høy- og lavkultur, radikalitet og dekadanse står side om side. Personlig ser jeg derimot at den nesten maniske og repetitive utpenslingen av håpløsheten hos Fosse mister noe av sin konsentrasjon og konsekvens i en for stilpluralistisk tonesetting.
Sangstemmenes utforming er for en stor del formet av Fosses kortpustede og opphakkede, tidvis fragmentariske tekst, men av og til beveger musikken seg mot det mer ariepregede, og i stedet for å antyde og å utelate blir sangernes utbrudd eksplisitte og direkte. Lars Fosser og Siri Torjesen som Han og Ho fyller sine roller med absolutt vokal overbevisning og fremstår med både den paranoia og forvirrethet som rollene krever. Nils Harald Sødals Mefisto-sleske Mannen blir både klanglig og scenisk en uhyggelig karakter, dette ment som et kompliment. Mest honnør bør likevel gis til BiT20-ensemblet og deres dirigent Ingar Bergby, fremfor alt for deres dramaturgiske innlevelse.
Norge har ingen ærerik operahistorie. Det er derfor positivt at fjorårets Ultima-urfremføring av Henrik Hellstenius' Sera i år blir fulgt opp av en ny norsk premiere. Begge opphavsmennene gjør etter min mening det helt rette, nemlig å omfavne kammeroperaformen, som både er kompositorisk plastisk og oppføringsmessig pragmatisk, i hvert fall så lenge Den Norske Opera og dens apparat virker både uvillig og uten evner til å tilegne seg nye ideer. Jeg håper at dette innevarsler en ny giv for norsk musikkdramatikk, men kan kanskje legge til at jeg gleder meg til noen tør kaste ytterligere noen flere av spøkelsene fra en kunstig og konvensjonell operatradisjon over bord.
Ingen kommentarer