EATER. I disse dager er det urpremiere på Jon Fosses nye stykke, Draum om hausten – et erotisk pasjonsdrama som omhandler kjærlighetens forskjellige faser. Av – Å jobbe med Fosses drama er skummelt. Det han presenterer er så nakent, så rent og enkelt at man som skuespiller i mye større grad enn ellers er nødt til å stole på ens egen og motspillerens intuisjon for å treffe teksten og skape den samstemtheten som stykket krever, forklarer Joachim Calmeyer som spiller Far i Jon Fosses siste drama. Han får full støtte av Lise Fjeldstad og de andre skuespillerne som medvirker.
– Dette er en tekst som åpner seg mysteriøst rom for rom og derfor er svært spennende og utfordrende å jobbe med. Som skuespiller er man nødt til å bruke hele seg selv og virkelig slippe de andre nær innpå seg, opplyser Fjeldstad.
Med en slik ydmyk, men svært så inspirert gruppe skuespillere setter Nationaltheatret for fjerde gang på to år opp nok et nytt stykke av Fosse. Draum om hausten er en kjærlighetshistorie og et ekstrakt av en familiesaga over fire generasjoner skrevet i en drømmende form. Handlingen er lagt til en kirkegård der en middelaldrende mann og kvinne etter mange års atskillelse treffer hverandre ved en tilfeldighet og innleder et kjærlighetsforhold. Delt inn i tre deler tar stykket for seg de viktigste øyeblikkene i mannens liv. Vi blir vitne til kjærlighetens forskjellige faser og får se hvordan lengsel, bitterhet og begjær kommer til overflaten i spennet mellom ham, kvinnen han elsker, og familien hans. Morgenbladet har i anledning urpremieren på Nationaltheatrets nyoppussede Amfiscene snakket med Jon Fosse.
– Draum om hausten er en kjærlighetshistorie, men her fokuseres det også veldig sterkt på forhold som ensomhet, savn og skyldfølelse.
– Ja, kjærlighet springer jo på en måte ut av en slags følelse av savn, og i alle liv skjer det ting som gjør at man føler skyld. Dette stykket forsøker å gripe fatt i disse og andre elementære aspekter som er uløselig knyttet til oss og kjærlighetslivet.
– Hvorfor valgte du en kirkegård som scene for dette stykket?
– Nei, det var ganske tilfeldig, jeg fikk plutselig ideen og fant ut at det måtte være en fin utfordring. Den østtyske dramatikeren Heinke Müller har en gang sagt at kultur er å ta vare på de døde. Jeg vet ikke om jeg er helt enig med han, men tanken er fascinerende.
– I motsetning til Barnet, der døden og tomheten avdekkes gradvis, er alle personene i dette stykket pinlig klare over meningsløshetens tilstedeværelse fra første stund. Du sier et sted at det er denne vissheten som skaper erotikken og kjærligheten. Kan du forklare dette litt nærmere?
– I et stort og kaldt univers med død og gru prøver folk å skape et hus, en varme i livet, en trygghet gjennom hverandre, på den måten blir kjærligheten sentral.
– Men erotikken?
– Eros og dødsguden Tanatos henger sammen på et vis. Møte med døden skaper livsbegjær og en voldsom erotikk. I dette stykket er begge kreftene veldig til stede, de er nærmest flettet sammen.
– Vil det være riktig å hevde at det også ligger en god del komikk i erotikken slik den presenteres i dette stykket?
– Ja, slik jeg oppfatter det, så gjør det det. Stykkene mine balanserer på et vis mellom det tragiske og det komiske. Når det er sagt, vil jeg nok likevel tro at man finner mindre komedie her enn i mine andre stykker siden dette har en større og mer åpen klang.
– Også dette stykket omhandler et mor-sønn forhold. Hva er det med denne relasjonen som opptar deg sånn?
– Jeg skriver om intime relasjoner. Foreldre barn relasjoner er i så måte veldig viktige.
– Er det noen spesiell grunn til at du denne gang har valgt drømmen som form?
– For såvidt ikke. Jeg leste Shakespeares En midtsommernattsdrøm rett før jeg skrev stykket, og hadde det som en slags klangbunn. Men det er det sikkert vanskelig å merke sånn direkte, selv om dette stykket, som har tidsepoker som glir over i hverandre, beveger seg på en til dels urealistisk måte i beste drømmespill tradisjon. For øvrig må jeg si at jeg veldig fornøyd med tittelen, den klinger godt.
– Noe av det som kjennetegner deg ved siden av din gjentakende minimalistiske stil, er at det er vanskelig å lære karakterene å kjenne. Du gir oss sjelden, eller aldri, perspektiver som åpner opp for et mer fullstendig bilde av dem, hvorfor?
– Fordi jeg er mer opptatt av samspillet og forholdet karakterene i mellom enn i den enkelte karakter og hans eller hennes egenskaper. Dramatikk handler ikke om hva du vil selv, men hva du vil andre. Samspill er med andre ord det altoverskyggende i mine skuespill.
– Så hvis jeg, ut fra det du her sier, spør deg om å forklare morsskikkelsen, hvem hun er, hennes funksjon etc. så vil ikke du kunne gi meg noe svar?
– Nei, det måtte i så fall bare bli fri tolkning. Jeg kan ikke forklare ting ut fra motiver o.l ganske enkelt fordi jeg ikke planlegger eller tenker fram det jeg skriver. Sjelden vet jeg hva som kommer. Jeg bare setter meg ned og så trer personene og historien gradvis frem av seg selv. Av den grunn vil det å prøve å forklare ting virke reduserende.«Draum om hausten er et stykke som handler om hva vissheten om at vi skal dø gjør med folks livsutfoldelse» (Kai Johnsen, regiansvarlig)
Ingen kommentarer