04:00 - 07. januar 1994

1) Ingress til intervjuene av Haukeland og Texmon Rygh

1) Ingress til intervjuene av Haukeland og Texmon Rygh: Skulpturdebatt i modernismens tegn I september 1959 braket det i Morgenbladet løs en debatt omkring norsk skulptur, modernisme og kunstnerjuryenes påståtte utestengning av nye uttrykksmåter. Debatten ble satt i gang av Erik Egeland. I sin selvbiografi Tidsinnstilt beskriver han bakgrunnen for debatten: »Modernismens skulptur-gjennombrudd hos oss fant sted i 1959. Det hadde vært åpen konkurranse om et skulpturverk over Norges store sønn, Fridtjof Nansen. Det skulle oppføres på området ved Sjøfartsmuseet og Framhuset på Bygdøy. En ønskeoppgave, skulle man tro. Deltagelsen var da også tallrik og representativ, resultatet avslørende miserabelt. Det norske billedhuggermiljøet hadde efter krigen kjørt seg fast i inntekstbringende oppgaver over våre falne, over ‘det arbeidende folk’ og lignende prosjekter. De ble løst i en symboliserende, mer eller mindre naturalistisk form. Man var stivnet i den. Det vist Nansen-konkurransen til overmål. Ikke ett utkast utpekte seg som verdig til å bli fullført. Bred enighet om det. Mens denne triste erkjennelse også virket i meg, oppsøkte jeg den unge begavede billedhuggeren Arnold Haukeland for å uteske hans fornemmelse av situasjonen.(…) Arnold så ingen annen utvei enn å emigrere. Hele det norske billedhuggermiljøet var mot en internasjonalt orientert abstrakt skulptur. Den truet deres eksistens. Og hvem andre satt i juryene og på oppgavene, enn de? Jeg fulgte opp med et intervjuportrett av den stillfarende billedhuggerinnen Aase Texmon Rygh. Hun var i virkeligheten den første non-figurative skulptør i efterkrigs-Norge, en ensom, tapper svale…» Vi kan tilføye at bok og utstilling om og hennes kunst nå er på trappene. Forøvrig vil alle som kjenner norsk kunstliv lett kunne se at noen av de samme grunnleggende problemstillingene som ble berørt ikke har forlatt oss, men fortsatt er aktuelle - diskusjonene rundt provinsialisme vs. internasjonalisme, kunstnerstyre, juryer og stipendier, den non-figurative modernisme osv. 2) ET SAMFUNN FÅR DEN KUNST DET FORTJENER De unge må underordne seg publikums og juryens konvensjonelle kunstsyn Billedhuggeren Arnold Haukeland intervjuet og tegnet av Erik Egeland. Et samfunn får den kunst det fortjener, - hos oss en velstandskunst uten like. Vårt publikum vil ha en skulptur som ingen problemer byr, en refererende uttrykksform som gjengir behagelige sujetter fra den ytre virkelighet. Hvorfor ellers alle disse ender og gjess og høns og foler og hjorter og pene damer, - for ikke å snakke om den sovjet-realismen som bys oss i statuene av heroiserte arbeidsfolk, omtrent like inspirerende som gamle dagers konvensjonelle smigring av fyrstene, sier Arnold Haukeland. Man vet i billedhuggerkretser så inderlig godt hva publikum vil ha. Og hva juryen vil ha, hvilket er omtrent det samme. De offisielle skulpturkonkurranser og utstillinger her hjemme er behersket av en jury- innstilling som har gjort det umulig for unge kunstnere å orientere seg i nye baner - hvis de vil leve av sitt arbeide. Vil man gjøre seg gjeldende, må man underordne seg et velkjent kunstsyn, Fortsetter dette lenge nok, ender det med resultater som ingen, ikke engang de mest reaksjonære, er tilfreds med. I ett ord: Nansen-konkurransen. Arnold Haukeland er blitt ganske varm i trøya, og skyfler opp og ned ateliergulvet på store trebunner. Atelieret er stort og taket høyt. Utsikten vider seg flimrende gjennom trærne over Bærum like ut til fjorden. Innendørs: Digre båser med hauger av død tung masse og skisser som går tre meter til værs, - abstrakte utkast hvor gratie og rytmiske takter begynner å nynne i rå våt leire på stativ av rustent jern og bordstubber. Et par meterhøye komposisjonsskisser og tegneriss i samme eksperimentelle ånd er også helt ferske og uferdige. - Hvem lager De dette for? Jeg værer en nyhet. - For Arnold Haukeland, smiler Haukeland. - Men det er jo ellers ikke synd på Dem, De har da fått oppgaver i norsk skulptur. - Visst har jeg fått oppgaver. Få er kommet heldigere til dem i min generasjon enn jeg. Det er ikke det jeg snakker om, jeg taler ikke for min syke mor, men om den konvensjonelle kunstsituasjon her i landet. Man må ikke glemme hvor ung den norske skulpturen er, - den gjenoppstod fra de døde først med Gustav Vigeland. Og hele den rekken av begavede unge billedhuggere som vokste opp i skyggen av ham og i opposisjon til ham, laget sin beste ting i tredveårene. Men da hadde de det økonomisk forferdelig. Det fantes nesten ikke oppgaver. De slet og tynet seg for å selge. Det er forståelig at de på sine eldre dager vil unngå den situasjonen. Nu sitter de med hus og have og store atelierer og gjeld og skattebyrder. - De har da også et ganske rommelig nytt hus! - Vent litt, så skal jeg komme til det. Oppgavene, de kom efter krigen. Ikke minst det plutselige behovet for krigsminnesmerker over hele landet har gjort sitt til at norsk skulptur er blitt slapp - er blitt produksjon og levebrød.Det er også skadelig for kunstutviklingen at man i Akademiets billedhuggerklasse i mange år har hatt en eneste professor. Med en sterk og ensidig oppfatning av de skulpturale problemer, og med en tilsvarende sterk og imponerende personlighet har han ledet de unge inne i en naturefterlignende stil under tukt av renessanseidealer. Det er vel og bra, men det går ikke i vår tid, - i allefall ikke sålenge det mangler radikalt forkjellige alternativer i undervisningen, svarende til en dominerende streben i tiden. - Nærmere bestemt hvilken? - Jeg tenker bl.a. på tendenser som løper sammnen i det nye UNESCO- bygget i Paris. I arkitekten Nervis konferansesal aner man en ny verdensstil som kan minne om gotikken. Her er det lykkes å vekke en fornemmelse av at kanskje der like om hjørnet venter en ny verdensfølelse, en ny og enkel syntese i vår kultur. Den abstrakte og nonfigurative kunsten er jo ikke umennskelig, som mange sier. Den er jo nettoppp på det mest intime et uttrykk for menneskelig følelse og dimensjonerings-sans. Men jeg tror ikke den figurative kunst vil gå tapt. Jeg er heller ikke sikker på om jeg selv noen gang vil slippe den, dertil er jeg for opptatt av mennesket som psykologisk motiv. Begge arter, den figurative og nonfigurative kunst har sin berettigelse og sin begrensning. Men sikkert er det at slik situasjonen er her hjemme nu, trenger vi avantgardister, ja når gjør man ikke det? Det er lite av deres arbeid som blir stående. men som opposisjonelle faktorer er de uunnværlige, de trekker utviklingen med seg. For ti år siden da jeg ble stilt overfor radikalt nonfigurative arbeider, skjønte jeg ingenting. Men jeg husker en ung mann som pekte på et stykke skulptur, skapt av ståltråd. Han sa så jeg forstod det var ekte: Her føler jeg en løftning som gir meg styrke. En slik publikums-reaksjon er et resultat av en dyperegående innlevelse i tingene. Den moderne kunst krever det av tilskueren.Nu skal det reises et Bjørnson-monument ved Kringkastingsbygget, fortsetter Haukeland. Jeg vet hva det blir, - en svær mann med eller uten frakk. Men tenk om man kunne overføre i rene plastiske kvaliteter det brus av storhet som vi føler i Bjørnsons ånd. Et slikt kunstverk ville kanskje ikke menigmann få noe forhold til på de første par år. Men efterhvert ville verket, hvis det var vellykket, av seg selv virke, og vekke nye måter å oppleve gamle sannheter på hos folk. Det samme gjelder Nansen. Nansens ansiktstrekk og legeme på sokkel, hva skal vi med det? - Tilbake til de De kaller den konvensjonelle kunstsituasjon! - Det kom en representant for et kunstmuseum i Antwerpen her for en tid siden. Han så på nordisk skupltur, fordi man har planer om å invitere oss til å danne tyngden i den neste billedhuggerbiennalen i Antwerpen. Han var forbløffet over hvor stille og langt på siden av den øvrige europeiske utvikling skulpturen befant seg her hos oss. Det gjelder av forskjellige grunner den plastiske kunst mer enn maleriet. Mens en maler kan eksperimentere uten større utgifter foran staffeliet, krever det kapital å overføre et skulpturverk i det materiale det er tenkt i.Den moderne eksperimenterende skulptur som dominerer mer og mer omkring i Europa, har ennu ikke satt spor efter seg hos oss. Ikke ett slikt verk er representert i vårt Nasjonalgalleri. Der ute utfolder billedhuggerne seg intenst, en Brancusi og en Malewitch, futurister som Boccione og Arp og unge folk som Chadewick og Butler og dansken Robert Jacobsen. Men treffer man en billedhugger her hjemme, konfronteres man som oftest med en trett mann uten ærgjerrighet og entusiastisk vilje til å vende seg mot det formløse liv i seg selv og sin samtid. Kunsten skal også være en alvorlig lek hvor nye konstellasjoner oppstår under prosessen. Men i Norge ligger vi under for en veldig avmaktsfølelse. - Hvordan opplever De den? - Tidligere tider hadde gjerne et samlende kunstbegrep, et felles mål for bestrebelsene. Idag står kunstnerne isolert. Vi har ingen tro på en samlet helhet. Det blir hver enkelts sak å ta standpunkt til livet og de sosiale omgivelser.Den subjektive kunstutfoldelse som de fleste eksperimenterende kunstnere yder idag, er avhengig av et publikum og et økonomisk apparate som er nytt for vår tid, - det gjelder ikke minst for de kunstnere som er opptatt av monumentalkunst og utsmykning i forbindelse med arkitektur.Den moderne, søkende kunst har ute i verden kontakt med et internasjonalt publikum, - en publikumselite som har det tilfelles med kunstneren at de er samtidsbevisst og søkende, noen i New York, noen i Sydney, Paris, Antwerpen, Berlin. Her foreligger en vekselvirkning som ustanselig betjenes gjennom et veldig formidlingsapparat av kunsttolkere og kunsthandlere. Denne hektiske virksomhet har sine negative sider, men under enhver omstendighet en positiv: Den stimulerer. Det må vi savne her hjemme. I dette forhold bunner avmaktsfølelsen, tror jeg. - Hvordan tror De det ville gått hvis De på et tidligere tidspunkt hadde kastet alle hensyn til side og bare arbeidet efter Deres overbevisning? - Hvis jeg for åtte, ti år siden hadde hengitt meg helt til den følelse jeg har for tingene og ikke bøyet meg for det konvensjonelle press fra jury og publikum, ville jeg idag ikke hatt arbeidsmuligheter og ikke kunnet forsørge kone og barn. En billedhugger trenger et rommelig hus. Særlig hvis man som jeg, føler at det er i monumental-kunsten man hører hjemme, må man ha et stort atelier. Og det koster penger.Vil man trosse godtfolks kunstsyn, krever det store materielle forsakelser. Et lite eksempel: For en tid siden ble jeg invitert til å utføre et arbeide i forbindelse med et nytt bygg i en større by her i landet. Jeg kom frem til at oppgaven krevet en nonfigurativ løsning. Den kunstneriske konsulent i utsmykningskomitèen gikk denne gang inn for mitt utkast. Men det ble ikke godtatt fordi direktøren i firmaet var redd for å bli latterliggjort. Hadde jeg derimot levert et konvensjonelt og velkjent arbeide i herrens smak, kunne jeg idag sittet trygt og hygget meg med en kjedsommelig oppgave. Slike samfunnsstøtter som enhver monumentalkunstner må forlikes med. burde føle sitt ansvar utover sin egen navle. De er med på å lage en kultursituasjon. Men mennesker som ikke har hatt interesser eller tid til å leve seg inn i kunst, burde ikke gis anledning ttil å få avgjørende innflytelse i kunstspørsmål. De tjener bare èn ting: Stagnasjonen.Apropos stagnasjon, - gang på gang forteller kunsthistorien oss hvorledes det går når en form-oppfatning er ført mot sitt maksimum. Da må de som kommer efter, ta fatt et annet sted. Da Rodin hadde skapt sine impresjonistiske mesterverk, kunne ikke de yngre gå i hans spor. Maillol, Bourdelle, Marini, Henry Moore måtte skritt for skritt gå ut i det ukjente. Epigonene er det ingen som husker lenger. Jeg tror på kunstens utvikling, dens stadige kamp med det ukjente. Det er kunstnerens forpliktelse og privilegium i verdensordenen at han skal gå foran, sier Arnold Haukeland. 3) «Slipper vi henne inn, godtar vi en RETNING»Strålende kritikker, men aldri oppgaver eller stipendier Biennalen måtte invitere over hodet på den norske jury Aase Texmon Rygh, intervjuet og tegnet av Erik EgelandMed styrke hevdes det på informert hold at norsk skulptur er i en bølgedal fordi billedhuggerne av forskjellige årsaker føler seg tvungne til å tekkes publikums og jury-autoritetenes konvensjonelle krav til kunsten. Det er en flersidig beskyldning med farlige følger langt utover i samfunnet, - hvis den er sann. Vil man efterspore om der er noen riktighet i dette, må det først spørres: Finnes det i det hele tatt alvorlig arbeidende kunstnere i det norske billedhuggermiljø om hvem det uten tvil må sies at de går sine egne veier? Og neste spørsmål: Hvilken pris betaler de for det? En billedhugger har efter krigen skilt seg iøynefallende ut på denne måten. Allerede på overgangen til femtiårene hadde Aase Texmon Rygh levet seg inn i en radikalt abstrakt stil. Da hadde hun fem års studium ved billedhuggerklassen på Kunst- og håndverksskolen bak seg, og to semestre under professor Utzon Frank ved det Kongelige Akademi i København. Det kan gjerne herske tvil om kvaliteten i Aase Texmon Ryghs verk, skjønt så godt som alle kunstanmeldere i Oslo har uttalt seg sterkt anerkjennende om hennes to separatutstillinger og hennes debut på »Staten» i 1949. Men en ting kan det ikke være tvil om: Ingen skulptør har som henne her i landet arbeidet med et nonfigurativt formsprog, - hos oss en ensom bestrebelse, ute i de store kunstsentrer en dominerende tendens. Man skulle tro at nettopp en uakknemlig og kompromissløs innsats av denne art ble oppmuntret ved tildeling av stipendier. Aase Texmon Rygh har da også stilt trofast ut på en lang rekke stipendie-utstillinger. Hun har opplevd at den ene efter den annen, tildels ferske folk fra Akademiet, har fått stipendiene, men hun har inntil idag ikke fått et eneste. Når det gjelder tildeling av dekorative oppgaver er situasjonen den samme. Hun har aldri fått noen. Og så er det spørsmålet om representasjon på offisielle felles mønstringer til utlandet, - fremfor alt utstillinger av såkalt samtidskunst og ung norsk kunst. Der måtte det da være naturlig å vise den ensomme svalen i gjenstandsløs skulptur her hjemme. Men nei. (…) I 1957 holdt Aase Texmon Rygh sin annen separatutstilinng, denne gang i Kunstforeningen sammen med en gruppe modernistiske malere og grafikere, og hun fikk også da en sterkt positiv kritikk. Til tross for dette er Aase Texmon Rygh henvist til en isolert stilling i norsk skulptur, - det medfører flere praktiske ulemper enn de som er nevnt. Siden sin debut i 1949 har hun i alle år sendt arbeider til Høstutstillingen (unntagen den gang hun hadde sin første utstilling). Men bare en gang er hun blitt akseptert av juryen (med to arbeider for et par år siden under billedhuggeren Gunnar Jansons formannskap). Men for å bli stemmeberettiget kunstner og medlem av Billedhuggerforeningen må man ha stilt ut på fem Høstutstillinger. Gjennom Billedhuggerforeningen gis opplysninger om og fordeles en mengde oppgaver i norsk skulptur. Og bare som stemmeberettiget kunstner kan man stille ut i »Permanenten», den effektive salgs-salongen i Kunstnernes Hus. Hva kan hovedårsaken til all denne motstand nmot den elskverdige og beskjedne Aase Texmon Ryghs kunst være i billedhuggerkretser? - For noen år siden, i forbindelse med en av de nordiske utstillinger av samtidskunst hvor Aase Texmon Rygh selvfølgelig ikke var representert, ringte jeg opp til et av jurymedlemmene og bad om en forklaring, forteller Thorbjørn Rygh. - Jeg stiller meg skeptisk til abstrakt skulptur i det hele tatt, svarte vedkommende billedhugger. Jeg er fullt klar over at Deres kones skulptur er bedre enn gjennomsnittet av det som vises på Høstutstillingen. Men for å anta hennes arbeider ville vi forlange mere av henne enn av andre billedhuggere. Slipper vi henne inn på en utstilling, har vi samtidig godtatt en retning innen skulpturen . Hvis vi en dag må godta henne, da har hun laget virkelig stor skulptur, erklærte dette medlem av billedhuggerjuryen i et øyeblikk av åpenhjertighet. Kjerringa mot strømmen i norsk skulptur bor i et stille og ganske asketisk moderne miljø ved Ullern. Rygh har vært med på å tegne det, ekteparet har sammen innredet det. Sort stengulv, vegger av grå sten og teak, store ruter i en innfatning av slanke metallrammer og tilsvarende dører. Her er ikke en ting for meget noe sted. En hvit abstrakt torso av Aase Texmon Rygh plasert i det gyldne snitt på en lang endevegg, ellers intet der. Ved inngangsdøren en sittende kvinnefigur fra slutten av Aase Texmon Ryghs studietid på Tegneskolen. I stiluttrykk er det et langt skritt fra denne figuren og til den harmoniske bevegelsen som løper i myke gipsbuer ute i haven. Men de samme grunndrag av organisk rytme og overpersonlig ro kan anes i dem begge. - Det er ikke lett å forstå nonfigurativ kunst. - Jeg skjønner ikke nonfigurativ kunst, jeg heller, svarer Aase Texmon Rygh. Den er til å ta med følelsen. Hvis man begynner å analysere en kunstnerisk helhet, hva blir det igjen efter avplukkingen? Take it or leave it. Slik ser jeg på kunsten, enten den er nonfigurativ eller ikke. Når man snakker om å forstå, sikter man til intellekt. Men kunst fattes egentlig gjennom intuisjon, og skapes av den. Iallfall gjelder dette meg. Og man må bruke tid, fortsetter Aase Texmon Rygh. Et kunstverk trenger tid til å åpne seg for et menneske. Er man nær beslektet med verket, kan tiden være kort. Men tid og ro og vilje må til under enhver omstendighet. Det er en av grunnene til at kunsten har et eksklusivt drag, - det er så mange mennesker som ikke vil bruke tid og krefter til å nærme seg ånd. - Også De har begynt i et naturalistisk utgangspunkt, jeg tenker på kvinneskikkelsen ved døren. - Menneskekroppen er fremdeles mitt utgangspunkt, rytme er mitt tema, og så kommer de statiske komposisjonskravene til. Det har ikke vært noen tvang i min utvikling, men en indre nødvendighet skritt for skritt. - Hvordan føles det å stå så isolert? - Jeg er nok blitt noe flatklemt av og til. Men det er ikke tale om å føle noen bitterhet overfor mennesker man nærmest må synes synd på. Det offisielle kunstliv er kommet til å bety mindre og mindre for meg. Nu synes jeg at jeg har det godt og fritt. Jeg er heldigvis ikke avhengig av å selge, av å bli godtatt. - Men De må da ha behov for fruktbar kontakt med beslektede kunstnere? - Det er sant, det har vært et stort savn i mange år at et slikt miljø er så tynt hos oss. - Til gjengjeld føler De vel kontakt med tilsvarende utenlandske bestrebelser? - Inntil for få år siden har jeg hatt så meget å klarlegge for meg selv at jeg ikke har hatt behov for å reise og se meg om. Men jeg hører av folk som følger med, at det ikke er så forferdelig originalt det jeg lager, - at jeg trosss alt står i en stor sammenheng. Der gis en felles tidsrytme som skapende kunstnere trekker noe ut av, hvor de enn befinner seg i vår kultur. Det må være en hovedårsak til at man kan tale om beslektet musikk, litteratur, bildende kunst og arkitektur. Apropos arkitektur, - ute kan man se arkitekter og kunstnere samarbeide intimt og selvfølgelig. Men her hjemme har arkitektene stor sett sviktet. De har ikke reagert, hverken overfor dårlig utsmykning eller dårlige hus. Vi får håpe at Selvaag kan gå i bresjen her også, som han gjorde da han rusket opp i den konvensjonelle tankegang omkring husbyggingsproblemene. Det var eneste gang vi merket en liten skarp snert hos Ase Texmon Rygh. - Jeg vil ikke slåss, sier hun. - Jeg vil ikke bruke energi på det. Dessuten bør tingene tale. 4) Ingress i ny rute: Debattens videre forløp Etter disse to intervjuer skriver Egeland et innlegg Billedhuggeren og bøjgen, hvor han snakker om den «anonyme autoritet» som ligger i det »rådende, tradisjonsbundne kunstsyn» - «For det er intet den anonyme autoritet har mer imot enn det ukjente. Efter verdenskriger og verdenskriser er ett krav steget frem foran alt: Kravet om trygghet. Det er velferdsstatens fundament. (…) fremdeles er provins-mentaliteten en makt i norsk kulturliv, - selvtilfredsheten og angsten for alt nytt som kan true ens egne sirkler.» Neste dag under tittelen Hvordan skape åpninger i norsk kunst? går Egeland inn på Kunstakademiets og Universitetets rolle mht. denne provins-situasjonen. Han tar til orde for en oppdatering av undervisningen på Akademiet og beklager at man på Kunsthistorisk institutt kun har bare ett professorat, som attpåtil hadde stått ledig i 4 år. Han lufter også ideen om et norsk «Museum of Modern Art» i sammenheng med et kunsthistorisk institutt, hvor kunsthistorisk forskning omkring moderne kunst skulle drives. Gunnar Janson, formann i Billedhuggerforeningen sier seg uenig. Han mener «…at Egelands vurdering av situasjonen for norsk skulptur i dag - sånn i rund sum - ikke stemmer med min oppfatning.» Nic. Shiøll er neste mann ut, Om juryer, bøyger og moderne englebarn. Han mener det er en gal innstiling at man må dra til Paris for å komme hjem med »importvarer», og sier «…reis heller på landet». Dessuten er det nonfigurative slett ikke nytt eller komplisert, men nærmest gammelt nytt i flg. ham. Og det er ikke de unge, men «de tradisjonelt arbeidende kunstnere som blir stemoderlig behandlet» av kunstkritikerne. Men han er enig med Egeland i «at utviklingen i skulpturen her hjemme går tregt.» Deretter kommer det tredje intervjuet i denne kampanjen som ble slått stort opp i Morgenbladet. Egeland intervjuer den unge og internasjonalt orienterte arkitekt John Engh som påpeker at moderne arkitektur og moderne billedkunst trenger hverandre. Den rådende norske skulptur mener han derimot er ubrukelig i så måte. Egeland svarer så Janson og Schiøll under tittelen Farvel, fremskritt!. Han bruker Weidemanns utvikling som eksempel på «en syntese av det sted-egne og tidsånden», og mener at i Weidemann «skimtes utviklingen av en ekte fornyelse. (…) En slik fornyelse kan ikle seg et figurativt eller nonfigurativt uttrykk. Det avhenger av kunstnerpersonligheten og av andre ting. Det er ikke avgjørende. Avgjørende er bevissthetens vilje til å bryte opp fra det velkjente og betre sin via dolorosa.» En uke senere kommer så Peter Anker med kronikken Mot monopol i norsk kunstliv? Han skriver om det kunstneriske selvstyre «som er en så fremtredende egenskap ved norsk kunstliv at dette på vesentlige måter skiller seg ut fra mange andre land som man ellers sammenligner seg med, når det gjelder kunstspørsmål.» Han trekker videre opp den historiske bakgrunnen for denne særnorske situasjonen og hvordan B.K.S., eller Bildende Kunstneres Styre, fungerer som et sterkt og mektig apparat. Deretter kommer så Stephan Tschudi Madsen med et innlegg hvor han om norsk skulptur uttaler: «Vi er så utrolig langt utenfor, så uten kontakt med det som foregår i England, Italia og i Frankrike. (…) Når det gjelder kvalitet innen norsk skulptur er det heller skralt. Hvis man virkelig setter strenge mål og holder hånden på hjertet, er det da skapt mer enn en håndfull virkelig gode skulpturale arbeider de siste 20 år? Skulptur som vil bli stående for eftertiden? Neppe. (…) Når alt kommer til alt er det vel ikke så meget talentene som mangler, som kravet til kvalitet og kontakten med Europas strømninger som svikter. Den manglende formidlingen av disse strømningene, viljen til å ta dem opp, og til slutt evnen og lysten til å søke nye veier synes også å svikte til fordel for det aller verste, nemlig kjedelighet.» Og debatten bølget videre.

Lese mer?

Logg inn/registrer deg dersom du allerede er abonnent, eller kjøp tilgang.